Skolestart for seksåringer har gått ut på dato, akkurat som sist. Og gangen før det. Nylig fremmet Kristelig Folkeparti et forslag om en skolereform som blant annet skulle fremme lek i skolen, i tillegg til førskole på første trinn. Partiet mener at timetallet i grunnskolen burde reduseres med en halvtime i uka, og at bokstavlæring og organisert skoledag burde erstattes med frilek for de minste elevene. Dette forslaget kom kort tid etter at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun hadde lansert idéen om å kutte skolens timeantall og å gjeninnføre niårig skole.
Bakgrunnen for disse forslagene er at nyere forskning har vist at barnas skolegang har økt med to år (eller 1389 timer) siden 1990, og at de fleste av de nye timene er lagt til småskolen. Samtidig viste evalueringen av seksårsreformen fra 1997 at lek og førskolepedagogiske aktiviteter, som hadde vært intensjonen med reformen, var byttet ut med strukturert læring og arbeid med fag. Elevenes resultater de siste årene gir god grunn til å tenke nytt rundt skolens struktur og innhold: Til tross for økt timeantall og styrket læringstrykk har norske elevers resultater på internasjonale skolemålinger de siste årene vært historisk dårlige. I denne sammenheng har kunnskapsministeren foreslått å sette ned et utvalg som skal se på organiseringen av norsk skole.
Se til skolens historie
Dette utvalget vil ha mye å hente ved å gå til skolens historie, og å lære av den. Skepsisen til økt undervisningstid og skolegang for seksåringer er ikke ny. På 1960- og -70-tallet ble det gjennomført forsøk med førskoleklasser for seksåringer i Norge, først ved noen få skoler i Oslo, deretter i noen utvalgte kommuner rundt om i landet, før man i en kort periode ga alle landets kommuner adgang til å søke om etablering av slike klasser. Intensjonen med førskoleklassene var i tråd med oppbygningen av velferdsstaten etter andre verdenskrig.
Kvinner skulle gis muligheter til økt deltagelse i det sosiale liv og i arbeidslivet, og endret demografi med familier som flyttet på seg for å finne et passende jobbtilbud ga behov for nye arenaer for sosialisering, også for barna. Seksåringen måtte gis et tilbud som var i overensstemmelse med hva den nyeste forskningen sa om aldersgruppas nivå og behov. Dette innebar at frilek og kreativ utfoldelse skulle stå i sentrum for aktivitetene i førskolen.
Forslaget er født ut av et undervisningstilbud som synes å være feilslått
Disiplinert læring
På begynnelsen av 1970-tallet ble tilbudet om førskoleklasser evaluert. Resultatet av evalueringen pekte i samme retning som studien av vår tids seksårsreform. Det ble påvist at førskoleklassenes dagsrytme så vel som innhold hadde endret seg i forhold til det som opprinnelig hadde vært målet med tilbudet. Dagene hadde blitt mer organisert, utelek og frilek innendørs hadde blitt erstattet av disiplinert læring, og blant lærere og foreldre hadde det vokst fram en forståelse av at førskoleklassen var et klart skoleforberedende tiltak.
Lærerne hadde påpekt at seksåringene som møtte på skolen, var urolige, hadde liten konsentrasjonsevne og krevde høy grad av individuelt tilrettelagt undervisning. Observasjonene i Norge stemte overens med forskningsresultater i land det var naturlig å sammenligne seg med. I Sverige, hvor man i en tid hadde hatt et lignende forsøk, viste man til at et eventuelt forsprang som elevene hadde fått gjennom førskoleklassen, var tapt i løpet av det første skoleåret. En teori var at den negative tendensen skyldtes en forsering av barnets intellektuelle utvikling.
Lek som læring
Førskoleklassene ble et kortlivet tiltak i norsk skolehistorie, og de forslagene som ble reist om senket skolealder i skoledebatten i første halvdel av 1970-tallet, ble klubbet ned. Den generelle hjemmelen for å etablere førskoleklasser ble fjernet med tillegget til grunnskoleloven i 1975. Førskoleklasser som ble etablert etter dette, var å betrakte som barnehager og fulgte bestemmelsene i barnehageloven, som ble vedtatt samme år. Med dette viste 1970-tallets myndigheter at de tok leken på alvor som en del av barnets naturlige utvikling, og at de anerkjente lek som læringsaktivitet.
Det nylige forslaget fra Kristelig Folkeparti, kunnskapsministeren og andre toneangivende politikere kan ses i lys av vedtakene som ble gjort på 1970-tallet. Forslaget er født ut av et undervisningstilbud som synes å være feilslått, både i kraft av at det ikke ble det som det opprinnelig var tenkt, og i kraft av at det sammenfaller med negative resultater i skolen – til tross for økt skoletid.
Forslaget gir leken en renessanse som kilde til pedagogisk og intellektuell utvikling hos barnet, og ivaretar dets autonomi og egenart. Den siste tidens forslag om å kutte det første skoleåret står dermed historisk støtt. Førskoleklassenes gjennomføring og avvikling, og den styrkingen og utviklingen av barnehagen som foregikk i Norge fra 1975 og i tiårene framover, gir en verdifull historisk kontekst for dette forslaget.
