Vi befinner oss midt i den tykkeste eksamensperioden. Vel, ikke jeg lenger. To år inn i arbeidslivet, handler desember endelig om advent, ikke skippertak. Men to år inn i arbeidslivet har også gitt meg en del tanker om denne perioden.
Jeg husker godt en av mine første eksamener. Jeg hadde lest sånn passe, og var smånervøs for å få en oppgave som kunne avdekke kunnskapshull. Følelsen etterpå var så som så - «jeg stryker nok ikke». Følelsen 14 dager senere var helt motsatt: A!
Tydeligvis var jeg for kritisk til mitt eget arbeid for dette var jo en «prestasjon som klart utmerker seg». Lykkerusen gikk derimot raskt over til forvirring. Etter en titt på normalfordelingen viste det seg at det ikke var noe utmerket i det hele tatt med min karakter. Jeg stod nemlig på toppen av podiet sammen med 11 andre - i en klasse på 22 studenter.
Så langt i karrieren har jeg ennå ikke blitt spurt om å vise frem karakterkortet mitt. Jeg har imidlertid blitt spurt om å holde gudstjenester, ha samtaler, undervisning, møte pårørende og etterlatte, og ikke minst daglige spørsmål om tro og tvil. Jeg blir møtt med en forventning om kompetanse og faglig dyktighet.
Dårlige karakterer og nye runder med «konting» kan virkelig gå på motivasjonen løs. Jeg tror likevel det er en stor bjørnetjeneste dersom man i frykt for å miste sårt trengte yrkesutøvere, velger å senke kravene. En økende karakterinflasjon fører nemlig kun til mangel på – og forvirring rundt kompetanse. Like lite som jeg vil ha tommel opp fra en lege som ser at jeg er syk, vil jeg ha tommel opp fra en lite imponert sensor.
Når jeg ser tilbake på tiden som student, var det innenfor de fagene jeg ble møtt med motstand at jeg også lærte mest. Det var ikke en fiendtlig motstand, det var en motstand som tok meg på alvor og som ønsket at jeg skulle vokse.
Studietiden er ment til å være en utdannelse - en dannelse til å gå ut. Men dersom vi fjerner voksesmertene ved en slik tid, fjerner vi også veksten.