Gratisprinsippet betyr at norsk offentlig skole skal være gratis for alle. Det samme gjelder skoleturer i skoletiden, som for eksempel turer til konsentrasjonsleirer. Her har det vært tradisjon for at foreldre og elever kan bidra økonomisk gjennom dugnad og frivillig innsats. Dette har statsforvalteren i Rogaland satt en stopper for ved å stille svært strenge krav til at slike bidrag skal være anonyme og frivillige. I teorien er jeg enig i dette. Samtidig ser vi at dette blir svært krevende for skolene og foreldrene, og det har resultert i at flere dropper denne type skoleturer fordi regelverket er for utydelig.
Likt for alle
Derfor har jeg bedt departementet klargjøre hvordan gratisprinsippet skal tolkes på dette området, og hvordan foreldrebidrag kan gjennomføres i praksis. Statssekretær Synnøve M. Skaar sier til Vårt Land at hver enkelt kommune må vurdere hvordan innsamling gjennom dugnad og andre bidrag kan skje frivillig og anonymt. Det samme gjentar departementet i et brev til byrådet.
Dersom hver enkelt kommune, stor eller liten, skal gjøre disse vurderingene selv, kan dette føre til store forskjeller i hvilke elever som kan dra på skoleturer i skoletiden. Gratisprinsippet er et nasjonalt anliggende, og regelverket må derfor forstås likt i alle kommuner.
Nå må Nordtun på banen
I dag oppfatter jeg at det er politisk enighet om at vi ønsker at barna våre kan oppleve denne type skoleturer, som gir en unik innsikt i historien og samfunnet vi lever i, også i dag. Likevel er Kari Nessa Nordtun verken villig til å tydeliggjøre gratisprinsippet, eller plukke opp mer av regning, slik at skolene faktisk kan gjennomføre denne type turer.
La det være sagt: Jeg er for gratisprinsippet i norsk skole. Det er viktig for at skoleturer skal være gratis og inkluderende for alle. Byrådet er opptatt av at alle elever skal ha mulighet til å delta på skoleturer og arrangementer i regi av skolen, uavhengig av familiens økonomi.
Men i dag tolkes regelverket ulikt fra skole til skole og kommune til kommune. Rektorer og foreldre er usikre på hva som er lov og ikke når det gjelder dugnad og andre bidrag til skoleturer. Nå er det på overtid at departementet kommer med en avklaring. Derfor ber jeg kunnskapsministeren nok en gang tydeliggjøre hvordan skolene og foreldregruppene kan løse dette i praksis. Hvor går grensen, og hva er egentlig mulig?