Biskop Olav Øygard holdt en preken i Tromsø domkirke som har skapt debatt. Prekenen var ment på en måte, men ble hørt annerledes. Sånn er det ofte. En måte å møte en slik situasjon på er å analysere prekenmanuset for å se hva som sies og hvordan dette sies.
Hensikten er da ikke primært å vurdere om dette er feil eller riktig. Poenget er heller å forsøke å forstå og beskrive det som faktisk sies og det som ikke sies, det som vektlegges i prekenteksten og det som blir borte. Målet er å sette ord på de premissene som gir prekenen dens teologiske signatur og som skal gjøre argumentene i prekenen plausible.
På teologistudiet erfarer vi igjen og igjen hvor nyttig en slik metodikk kan være. Her kommer mitt forsøk på å analysere biskopens preken. Alt som står i anførselstegn, er direkte sitat fra manuset han har delt med oss.
Utgangspunktet og kontrasten
Prekenen tar Rom 8,38–39 som sitt utgangspunkt. Etter at teksten er lest, følger en refleksjon over begrepet «utenforskap». Utenforskap har å gjøre med ting som å ikke få «bli med i et fellesskap», «føle seg utenfor», bli «utstøtt», «kritisert», «mobba» eller «fordømt». Deretter argumenterer prekenen for at en kilde til slik utenforskap faktisk kan være bestemte måter å bruke Bibelen på. Predikanten hevder at mange kristne miljøer og menigheter bidrar til utenforskap selv om «det nok kan tenkes at det ikke alltid er meningen».
Så kommer det som kanskje prekenens hovedanliggende, nemlig å argumentere for at det er en kontrast mellom prekentekstens budskap og kristen bruk av Bibelen som skaper utenforskap. Poenget understrekes ved å si at Paulus har kommet med et «overdøvende sterkt utsagn» om hvordan ting ser ut «i Guds perspektiv». I dette perspektivet finnes det ikke noen plass for utenforskap.
Likevel, og paradoksalt nok, brukes altså nettopp Bibelen på måter som skaper utenforskap. Denne kontrasten blir et hovedtema i prekenen. For å understreke hvor illegitimt det er å bruke Bibelen for å holde andre utenfor, henter predikanten opp prekenteksten og gjengir den slik: «Ingen. Ingenting skal få lov til å skille oss fra Guds kjærlighet.» Det er verdt å dvele kort ved denne gjengivelsen og særlig merke seg hva predikanten her utelater.
Kristus
I predikantens gjengivelse lar han begrepet «Guds kjærlighet» stå alene, mens Rom 8,39 understreker at Guds kjærlighet til oss er å finne «i Kristus Jesus». Prekenteksten begynner med ordet «for» (Rom 8,38), noe som indikerer at Paulus her trekker slutninger basert på premiss som allerede er etablert. Vi må altså spørre: Hva er det som gir Paulus visshet om at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet? Svaret finner vi i 8,28–37, hvor Paulus minner tilhørerne på hva Gud allerede har gjort for å sette «oss» i en rett relasjon til seg selv (8,28–30). Gud har vist at han er «for oss» ved å gi sin Sønn (8,31–32). Og vi kan stole på at Jesus taler vår sak i himmelen fordi han has vist oss at han elsker oss (8,37).
Derfor skriver Paulus om at Guds kjærlighet til oss er nettopp «i Kristus Jesus, vår Herre.» Det er for dem som er «i Kristus Jesus» det ikke finnes noen «fordømmelse» (8,1), understreker Paulus. Jeg vil i det følgende forsøke å vise at prekenens mest konsekvensrike grep er at begrepet «Guds kjærlighet» løsrives fra «Kristus Jesus».
Kirkas urett
Etter å ha etablert kontrasten mellom prekentekstens «overdøvende» sterke budskap om Guds kjærlighet og den utenforskap som kristne fortsatt bidrar til å skape på grunn av sin bibelbruk, begynner predikanten å konkretisere hva slags bibelbruk han vil ta et oppgjør med. Først fokuserer han på tidligere biskoper og hva de har uttalt om homofili, før fokus dreies mot erklæringen på felleskristen.no. Predikanten holdet det for sant at det er ille å mene at Jesu etiske undervisning tilsier at sex hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne.
Samtidig mener han at det «om mulig» er enda verre å mene at ideen om «subjektivt kjønn» bygger på «ideologi» og ikke har naturfag og biologi som sitt fundament. En slik måte å tenke på vitner om at man dessverre ikke er «kommet lenger» i å «akseptere» at folk er som de er. Predikanten plasserer her indirekte både seg selv og andre i en fortelling kjennetegnet av spenningen mellom progresjon, stagnasjon og regresjon. Noen i denne fortellingen har «kommet lenger» enn andre og noen burde ha «kommet lenger».
God nok
Det utenforskap som andre kristne påfører skeive knyttes så til prekenteksten i det predikanten sier: «Ingen kan fortelle at verken du eller jeg er for dårlig til å være gjenstand for Guds kjærlighet.» Poenget synes å være at erklæringen indirekte kommuniserer at det er noen som er «for dårlig» til å kunne elskes av Gud og at den dermed kommer i konflikt med prekentekstens budskap om Guds kjærlighet. Mener predikanten da at Paulus sitt budskap, eller det kristne evangeliet, er at vi ikke er for dårlige til å være gjenstand for Guds kjærlighet?
Predikanten svarer ikke direkte på dette spørsmålet, men understreker istedenfor at det «kristne menneskesyn» er at vi alle er like gode, noe som gjør det utålelig dersom «noen blir sett på som bedre enn andre». Begrepet «Guds kjærlighet» tolkes altså ikke i lys av Guds frelseshandling i Jesus Kristus, men utfoldes skapelsesteologisk ved hjelp av begrepet det «kristne menneskesyn», hvis innhold er at ingen er dårligere enn andre.
Fordømmelse
Hvis alle er like gode melder spørsmålet seg: Er det da ikke lov å ha sterke meninger om hvordan andre bør leve? Jo, et eksempel på at det kan være legitimt er hvis saken gjelder klimaendringer og dem du har sterke meninger om er politikere. Det som derimot ikke er greit, er å ha sterke meninger om hvordan mennesker med en annen legning enn en selv skal leve. For da ender det fort med at man fordømmer andre mens man selv går fri.
Ingenting er så langt sagt om nåde og tilgivelse
For å understreke poenget minner predikanten om lignelsen i Luk 18 om fariseeren og tolleren. Det kan synes noe påfallende at nettopp denne lignelsen hentes frem i en preken som i så stor grad har handlet om å kritisere andre for deres urett og uforstand. Dette er jo en lignelse som i sin natur er vanskelig å anvende på andre enn seg selv. Predikanten røper ikke at han er bevisst på dette dilemmaet og forsøker derfor heller ikke å løse det.
Nåden
Prekenen avslutter med å holde frem «nåden, tilgivelsen og kjærligheten» som noe alle trenger, og setter dette i kontrast til fordømmelsen og utenforskapet som vi «klarer oss godt uten». Siste setning understreker at kirken skal være et sted der vi skal få «møte Gud, hans kjærlighet og nåde». Dette kommer på en måte litt brått på. Predikanten har snakket mye om kjærlighet, men så langt knyttet dette til at ingen er bedre enn andre.
Ingenting er så langt sagt om nåde og tilgivelse. Poenget er trolig at fordi alle er like gode og like dårlige, så har vi alle samme behov for nåde og tilgivelse, noe som bør gjøre oss villige til å akseptere at folk er som de er, og samtidig forsiktige med å ha for sterke meninger om hvordan andre lever sine liv. Prekenen knytter ikke nåden, tilgivelsen og kjærligheten som vi møter i kirken til hva Gud har gjort for oss i Kristus Jesus. Jesu rolle i denne prekenen begrenser seg dermed til å være en som minner oss om at vi ikke må fordømme andre.