Nylig la Sannhets- og forsoningskommisjonen frem sin rapport og samer, kvener og skogfinner fikk sin unnskyldning fra et flertall på Stortinget. Tidligere har romanifolket, tyskerjentene og barnevernsbarn fått sin offisielle unnskyldning og nå har internasjonale adopsjoner til Norge fått sin nødvendige granskingskommisjon. Tiden er overmoden for at det store antallet nasjonale adopsjoner gjennom 107 år blir gransket. Det fortjener vi godt og vel 80.000 nasjonalt adopterte, og ikke minst våre mødre. Vi fortjener både en unnskyldning og en oppreisning.
Som tidligere leder av organisasjonen Adopterte gjennom 12 år har jeg fått innsyn i et utall adopsjonsdokumenter. Disse dokumentene avslører alt fra unøyaktigheter, direkte feil, «klipp og lim» underskrifter, altså rene ulovligheter, og i tillegg har dokumenter blitt rotet bort hos enkelte statsforvaltere.
En anbefaling fra den lokale presten, at adoptivfar ikke hadde vært medlem av Nasjonal Samling og viktigst av alt, en ligningsattest, var det som skulle til for å få lov til å adoptere. I noen år nå har vi kunnet lese en del personlige adopsjonshistorier. Nå må fokus rettes mot strukturelle aspekter ved de nasjonale adopsjonene, primært den norske adopsjonsindustrien som utviklet seg de første tiårene etter andre verdenskrig. I hele landet fantes det fødestuer som formidlet adopsjoner, men i Østfold, Telemark og Hordaland ble det bedrevet storskala adopsjonsvirksomhet.
Virksomheter som må granskes. Selv etter at privat adopsjonsformidling ble forbudt i 1953, etter at helsemyndighetene i flere år hadde varslet om en total mangel på kontroll av adoptivforeldre og barn som vokste opp i livsfare, jeg selv inkludert, var det de samme aktørene som var sentrale i formidling av adopsjoner.
I hele landet fantes det fødestuer som formidlet adopsjoner
At disse stedene tok betaling for sin formidling av barn er hevet over enhver tvil. Problemet er at dette var betaling «under bordet» og ingen har til nå kunnet dokumentere omfang og eksakte beløp. Påfallende er det at de fleste adopsjonsdokumenter inneholder kvittering for administrasjonsgebyr. Nå forventer jeg at barne- og familieminister Toppe og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet iverksetter en høyst påkrevet gransking.
Presset fra formidlerne
At det innebar skam å få barn utenfor ekteskap i tiårene etter andre verdenskrig og at mange mødre ble tvunget av sin familie til å adoptere bort barnet sitt er et faktum. Nå er tiden for lengst inne til å flytte fokus fra temaet skam til presset våre mødre ble utsatt for av formidlerne til å gi barna sine den beste oppveksten ved å adoptere oss bort.
Det jeg nesten synes er verst, er slitne, gifte mødre som ble presset til å adoptere bort et barn midt i en søskenflokk av helsøsken. Standardformuleringen i mange dokumenter var gjerne: «Vi har funnet solide, gode og godt situerte foreldre til barnet». All den tid etterspørselen etter barn var mye større enn tilbudet, var det i høyeste grad selgers marked for adopsjonsformidlerne.
Sett i lys av dette bør det faktum at nasjonalt adopterte har hatt en overhyppighet av psykiske lidelser, rusproblematikk, tidlig uførhet og selvmord betraktes som en varslet katastrofe.