Psykolog Elisabeth Reinertsen kritiserte 14.11 den felleskristne erklæringen om «kjønns- og seksualitetsmangfold» og advarer om at den kan bidra til mer skade enn nytte. Hun etterlyser et helhetlig syn på mennesket, der innsikter fra ulike fagområder gir et mer komplett bilde.
Dette er en ambisjon jeg deler. Men et helhetlig perspektiv krever mer enn å sette sammen biter av informasjon. De ulike «sannhetene» om menneskets natur må kunne forenes, samt være helsefremmende og bærekraftig. Den subjektive kjønnsforståelsen feiler på disse punktene.
Sosial og kulturell påvirkning
For det første peker forskere og klinikere på at veksten av kjønnsdysfori ikke kan være et naturlig fenomen, men snarere et resultat av sosial og kulturell påvirkning. Dette indikerer at den postmoderne forståelsen av kjønn ikke stemmer med realitetene.
Videre bygger denne forståelsen på et dehumaniserende menneskesyn, kjent som kartesiansk dualisme, der kropp og bevissthet oppfattes som helt adskilte enheter. Bevisstheten får absolutt definisjonsmakt, mens kroppen reduseres til en formbar materie uten iboende verdi. Denne splittelsen gir grobunn for skam – en skam over at kroppen ikke samsvarer med opplevd identitet.
I forsøk på å løse denne indre konflikten søker stadig flere barn og unge medisinsk hjelp for å endre kroppene sine slik at de kan ligne mer på sitt opplevde kjønn. Dette er i realiteten en medikalisering av unge, friske kropper, som gjør dem avhengige av irreversible behandlinger med livsvarige bivirkninger.
Når konsekvensene av dette menneskesynet er så alvorlige, bør den subjektive forståelsen av kjønn forkastes. Den er ikke bærekraftig og bygger heller ikke på en helhetlig forståelse av menneskets natur.
Aristoteles’ filosofi
I møte med dette splittede menneskesynet gir Aristoteles’ naturfilosofi et sammenhengende og bærekraftig alternativ. Her forstås mennesket som en integrert enhet av kropp og sjel, der alt har en iboende hensikt. Kropp og sjel står ikke i konflikt, men er likeverdige deler som utfyller hverandre i et konstruktivt samspill.
Den postmoderne forståelsen av kjønn stemmer ikke med realitetene
Innenfor dette perspektivet kan skam forstås som en naturlig respons på disharmoni mellom kropp og sjel. Skammen er ikke noe som skal elimineres ved å forme kroppen etter følelser, men et signal om behovet for å gjenopprette balansen.
Mens den subjektive kjønnsforståelsen splitter kropp og sjel, skaper forvirring og fører til irreversible konsekvenser, forener Aristoteles’ filosofi kropp og sjel i en harmoni som gir mening og verdighet. Denne kontrasten viser behovet for et helhetlig menneskesyn som respekterer menneskets iboende natur og verdi.
