Advent kommer fra det latinske ordet advenire, å «komme (til)». Den som kommer til oss, er Jesus Kristus, som kommer til oss som et barn gjennom inkarnasjonen, og som skal komme igjen på den siste dag.
At Gud kommer til oss som et barn, sier noe vesentlig om hvem Gud er. Gud ga avkall på sitt eget, tok på seg slaveskikkelse og ble mennesker lik, skriver Paulus til filipperne (2,7). Gud viser sin makt nettopp gjennom sin avmakt – først gjennom dette forsvarsløse barnet, dernest gjennom sin lidelse og død på Golgata.
Hva er et menneske
At Gud lot seg føde som et barn, sier også noe vesentlig om hva et menneske er. Det å være menneske, er det samme som å være et Guds barn.
I teologien skjelner man mellom to ulike måter å være et Guds barn på. Ethvert menneske er et Guds barn i kraft av å være en skapning. Den kristne er et Guds barn i kraft av å være døpt og innlemmet i Jesu Kristi barnekår hos Gud. Men det ene forutsetter det andre. Nåden forutsetter og fullkommengjør det vi har fra naturens side.
Vi er altså alle et barn. Samtidig er det å være et barn ikke bare noe vi er, men noe vi skal bli.
I Matteusevangeliet sier Jesus: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike» (18,3).
At vi skal bli som barn, antyder at barndom og voksenhet ikke står i motsetning til hverandre. Barndommen er ikke bare en forbigående fase som så erstattes av voksenlivet. Det er selve premisset også for vår modning inn i den fulle menneskelighet.
Egg, embryo, foster og barn
Livet handler om å «bli som barn» i den forstand at det er en stadig rekapitulering og fordypning av vårt grunnvilkår som mennesker: at vi er en skapning, vi skaper ikke oss selv, og det finnes en mening med vår kroppslige og timelige tilværelse som er en del av Guds forsynlige plan for hver og en av oss.
Denne antropologiske innsikten har også etiske implikasjoner. Livsvernere har lenge understreket at det er en absolutt biologisk kontinuitet mellom det befruktede egget, embryoet, fosteret og til slutt det fødte barnet. Det er et riktig og viktig perspektiv. Men det får sin fulle dybde først i lys av Jesu Kristi egen tilværelse som et egg, embryo, foster og barn.
Å forstå Guds skaperverk
Det er dypt tankevekkende at Jesusbarnet levde sine første ni måneder i Marias livmor, underlagt de samme biologiske vilkår som resten av oss. Med dette tok Gud virkelig på seg en «slaveskikkelse». Han gjorde det for å vise oss hvem vi er: skapt i hans bilde, forutbestemt til barnekår hos ham i Jesus Kristus (jf. Ef 1,5).
Dette har vi i vår tid svært vanskelig for å forstå. Ikke bare er det blitt vanskelig å forstå Guds frelsesverk, det er vanskelig å forstå hans skaperverk.
I vår kultur fremstår ofte biologiske, kroppslige realiteter simpelthen som meningsløse data. Abortdebatten gjør dette svært tydelig. Det biologiske livet blir ikke regnet som et menneske på lik linje med andre mennesker. Et foster, for ikke å si et embryo, tilkjennes ingen normativ verdi før langt ute i svangerskapet, om i det hele tatt. Det er verdt å minne om at WHO har tatt til orde for ingen abortgrense frem til fødsel.
Når biologien i utgangspunktet er meningsløs, er det maktinteresser som får bestemme hvilke verdier og rettigheter som skal få gjelde og ikke. I abortdebatten fremstilles dette som en konflikt mellom den gravide kvinnen og det ufødte livet. I et slikt maktperspektiv er det alltid kvinnens krav – den voksne, myndige personen med selvbestemmelse over egen kropp – som vil utkonkurrere fosterets.
Fosteret har ingenting det skulle ha sagt. Det kan ikke gjøre sitt krav på liv gjeldende på noen annen måte enn å bare være til. Og siden det er til i en form som fremstår som tømt for mening – det er bare biologisk materie, og så videre – blir det opp til omgivelsene å bestemme hvorvidt dette livet skal tilkjennes mening eller ikke. Da blir konklusjonen en rett til selv å bestemme når man skal kunne ta fosterets liv.
Rasjonalistisk og sentimental
I prinsippet vil dette være, gitt logikken, en ubegrenset rettighet. Det eneste som vil kunne sette grenser, er en personlig vurdering hos tilstrekkelig mange mennesker om at det fremstår uspiselig med veldig sene aborter. De norske katolske biskopene har treffende kalt denne tendensen for en «sentimentalisering av menneskeverdet». Men sentimenter er ikke nok. Vi snakker om realiteter. De er forankret i sannheten om hvem Gud og mennesket er.
Vi er så innsauset i en moderne tenkemåte – en farlig blanding av rasjonalistisk og sentimental – at vi ikke lenger har forutsetninger for å forstå den tidlige kristne absolutte avvisning av fosterdrap i alle tilfeller.
De aller fleste i vårt samfunn vil akseptere abort i det minste som en “nødløsning” i interessekonflikten mellom den gravide kvinnen og fosterets (gradvis økende) verdi. Det gjelder også blant kristne. Men det er ikke i pakt med kristen tenkning om det ufødte livets menneskeverd.
Ingen nødløsning
Historikeren Peter Brown skriver at innen 500-tallet fremsto den romerske skikken der faren hadde rett til å avlive barn, som helt foreldet. Tenkning og praksis var blitt kristnet. Han siterer kirkefaderen Tertullian: «Det som vil bli menneskelig, er menneskelig».
Med andre ord: Det ufødte barnet er et menneske på samme vis som det fødte barnet. Moderne biologisk kunnskap har avdekket at dette barnets liv blir til ved befruktningsøyeblikket.
Historisk sett ble abort altså ikke betraktet av kristne som en legitim «nødløsning» for uønskede graviditeter. Det er en anakronistisk måte å betrakte saken på.
For de kristne fantes det ikke noen relevante motivasjoner eller omstendigheter som kunne rettferdiggjøre å ta uskyldig liv (drap). Det fantes med andre noen moralske absolutter som det aldri er rett å bryte med. Det sjette bud – «du skal ikke drepe» – innebar et ukvalifiserbart nei til all abort.
Adventistid for kristne
Det var alltid noe av det kristne livsevangeliets kjerne at man avviste den pragmatismen som preget det førkristne hedenske samfunnet og som nå preger vår etterkristne hedendom.
Spørsmålet som må stilles på en dag som dette, er hva som skjer med mennesker og samfunn når man igjen avviser tanken om moralske absolutter og følgelig livets absolutte ukrenkelighet.
Mens verden allerede feirer jul og egen kjøpekraft, er det adventstid for den kristne. Det er en botstid og en forberedelsestid der vi venter på barnet som skal komme. I år er det også en særskilt anledning til å be for de barna som aldri får kommet til oss fra morslivet.