Valg av ny Oslo-biskop i Den norske kirke har utløst en debatt om kirkelig «nepotisme». Den skal jeg ikke blande meg inn i. Men som gammel kirkehistoriker «trigges» jeg faglig av de problemstillinger som her berøres.
I 1961 publiserte professor Kristen Valkner ved Teologisk fakultet artikkelen: «Bisperekrutteringen i Norge siden 1900» (Norsk Teologiske Tidsskrift 62(2,)1961). En av hans observasjoner var: Om en prest er sønn av en biskop, ville han sannsynligvis selv bli biskop. Kroneksempelet var Georg Hille (1923–2023). Selv prest med tjeneste i ulike sammenhenger og menigheter ble han biskop i Hamar i 1974 og gikk av 1993.
Nedadstigende far-sønn-rekke
Hans far, Henrik Hille (1881–1946), var blitt biskop i Hamar i 1934, men ble fjernet i 1942 av naziregimet. Ikke nok med det, Henriks far var Arnoldus Marius Hille (1829–1919) som var biskop i Hamar i tiden 1887 til 1906.
Her ser vi en rett nedad stigende far-sønn-rekke i tre ledd. Men det vanlige var bare to. Kristian Schjelderup (1894–1980) var biskop i Hamar 1947-1964. Hans far, Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (1853–1913) var biskop i Kristiansand bispedømme fra 1908 til 1913. Kaare Støylen (1909–1989), biskop i Agder og Telemark bispedømme 1957–1973 og i Oslo 1973–1977, var sønn av Bernt Støylen, biskop i Kristiansand stift fra 1908 og frem til sin død i 1913.
Olav Hagesæther (1909-1999) var biskop i Stavanger bispedømme fra 1968 til 1976. Han var far til Ole Danbolt Hagesæther (1941–), biskop i Bjørgvin 1994–2008. Halvor Nordhaug (1953–) var biskop i Bjørgvin 2009–2022. Hans far, Ole Nordhaug (1925-2021), var biskop i Møre bispedømme fra 1983 til 1991. Om Sturla Stålsett blir utnevnt som biskop til Oslo, vil denne tradisjonen bli ført videre, siden hans far, Gunnar Stålsett (1935-) var biskop samme sted 1998–2005.
Reflekterer en kirkelig kultur
Av naturlige grunner er ikke dette noen bred tradisjon, men den er interessant fordi den reflekterer en kirkelig kultur. Vi ser rester av den når enkelte bispesønner, som Bjarne Olaf Weider og Tor Even Fougner også i vår tid er blitt nominert for bispestilling, men uten å nå opp. I en kultur som la vekt på læring ved tradisjonsformidling og erfaring, var denne form for rekruttering en egnet og fruktbar. Men den forutsatte strukturell og sosial stabilitet i samfunnet og i kirken.
Før ble denne stabiliteten opprettholdt bl.a. av en geistlig embetsstand, som bar konvensjoner for praktiseringen av prestetjenesten videre. De var konkret knyttet til tjenestens sosio-kulturelle og institusjonelle utgangspunkt og basis, prestegård og prestehjem i den lokale menighet. Kirkehuset lå gjerne sentralt i prestegjeldet og var synlig for mange, det var også prestegården. Innen denne rammen vokste sønnen som skulle bli prest opp og tilegnet seg konvensjoner, normer og mentalitet for geistlig tjeneste.
Ved oppvekst i en bispegård skjedde noe av det samme, men her var han plassert sentralt og på et høyere nivå i kirkelivet i kraft av farens embete. I Den norske kirke har denne overleverte kirkelige kultur lenge vært under akselererende avvikling. Kirken er blitt demokratisk, likestillingsfeministisk og liberalistisk. I det lå oppbrudd og store endringer som vi i dag ser virkningen av.
Overvinne sosiale barrierer
Sønner av prester og ikke minst biskoper har kjente navn, i kirkelige kretser. Det gir dem naturlig nok selvfølelse og trygghet under utdanning til prester. Man var i utgangspunktet relatert både til teologien og det praktiske kirkeliv som var knyttet til og omkring presten i menigheten. For dem som kom fra andre og lavere sosiale og kirkelige klasser var utgangspunktet annerledes.
Den kirkelige elite kan også være relatert til de sentrale politiske toppsjikt
Veien gikk «opp og frem», kanskje måtte sosiale og kulturelle barrierer overvinnes. Det gjaldt å stole på egne krefter, og slik utvikle selvfølelse og selvtillit. For disse ble avvikling av det sosial-økonomiske klassesamfunn på utdannelsesfeltet, som satte inn for alvor etter 1945, helt avgjørende.
I nyeste tid har Den norske kirke gjennomgått en bred og dyp demokratisering når det gjelder geistlig rekruttering og dessuten en moderne byråkratisering. Kirkerådet har til eks. en rekke avdelinger for kommunikasjon og samfunnskontakt, for økonomi- og virksomhetsstyring, juridisk avdeling, avdeling for administrasjon og organisasjonsutvikling, og dessuten en for HR.
Klasseperspektiv
Disse har en rekke stillingshjemler som fylles av personer med høy kompetanse på aktuelle felt. De har gjerne sine kulturelle og sosiale kapital fra miljøer vel posisjonert i det moderne samfunn, fra industri, ikke-teologisk akademia og mediesektor. Den kirkelige elite kan også være relatert til de sentrale politiske toppsjikt.
Karakteristisk er direktør Emil Engeset, i avd. for kommunikasjon og samfunnskontakt, som har Handelshøyskolen BI. Bachelor of Management Kommunikasjon 2015 - 2017. Har dessuten vært engasjert på sentralt politiske toppnivå. Direktøren for Kirkerådet Ole Edvard Wold-Reitan har en svært interessant bakgrunn. Har studert ved BI, har vårt i mediebransjen og i en lederstilling ved Det kongelige slott.
Graver man dypere i denne materien på personalnivå, ser man at en ny elite er vokst frem innen kirken. Geistligheten er blitt demokratisert og har mistet sin lederposisjon på alle nivåer. Noen mener at også fagteologien er blitt skjøvet ut i periferien.
Om man vil forstå og vurdere denne prosessen, er kanskje ikke spørsmålet om «nepotisme» det mest fruktbare utgangspunkt. Men det finnes en annen tilnærming. Hva med å se på utviklingen i Den norske kirke i et sosio-kulturelt klasseperspektiv? Det har så vidt jeg vet, ikke vært gjort. I hvert fall i liten grad. Det vil kunne kaste lys over kirkelivets – ikke bare Den norske kirkes – situasjon i vår tid og den nære fremtid.
