I debatten rundt abortloven blir det ofte sagt at dagens lov fungerer godt. Men hvem fungerer den for? Jeg tror grunnen til at mange sier abortloven har tjent oss godt, er at de aller fleste aldri har vært i en situasjon der de har måttet vurdere abort etter uke 12. Hvordan de 6-700 kvinnene som hvert år møter i nemd opplever abortloven er sjeldent et tema rundt middagsbordet eller på nyhetene.
Det er heller ikke mange kvinner som har fortalt åpenlyst om den gangen hun bar på et sykt foster, eller møtet hennes med nemda. Derfor har abortloven fungert tilsynelatende godt: Antallet aborter går nedover, de aller fleste tar abort lenge før grensen for selvbestemmelse. Abortloven fungerer godt – for de som ikke tar abort.
For de aller, aller fleste av kvinnene som tar abort, vil ikke en grense på 12 eller 18 uker ha noe å si. 84% tar abort før uke 9, 95% før uke 12. Sånn er det også i landene med langt mer liberale lover enn oss: Kvinner tar abort så tidlig de kan når de ikke ønsker å fullføre svangerskapet. Det er ingenting som tilsier at det endrer seg selv om man skulle endre grensen for selvbestemt abort.
Det er heller ikke sånn at land med senere grense for selvbestemmelse enn Norge har flere aborter enn oss. Det viktigste vi kan gjøre for å holde aborttallene lave er å gi jenter og kvinner tilgang på langtidsvirkende prevensjon, og å ha god seksualitetsundervisning i skolen.
Kvinnesynet
I forarbeidene til dagens abortlov står det at kvinnens valg kan være impulspreget, og at hun trenger hjelp til å forstå de langsiktige konsekvensene av valget hun tar. Selv om kvinnesynet har endret seg mye siden 70-tallet, har noe av utgangspunktet for nemdene vært at de skulle være en støtte for kvinnen. Noen opplever nemda som nettopp en støtte, men mange forteller at det først og fremst er en stor belastning å måtte møte i nemd.
For noen oppleves det som en strafferunde, og som et stort paradoks: Den samme helsetjenesten som har fortalt kvinnen at det er noe galt med fosteret i magen som gir henne lov til å ta abort etter grensen, må hun senere sitte og forsvare valget for, slik at hun får lov til å følge helsetjenestens råd. Kvinner forteller også at medlemmene i nemda er de siste personene de ville spurt om råd eller vist tvil ovenfor, i frykt for at det vil påvirke beslutningen deres.
Blant de 660 kvinnene som søkte abort etter uke 12 i 2022, fikk 9 endelig avslag. Hvis abortloven «fungerer godt», er det kanskje fordi den følger en praksis der de fleste får ta abort også etter uke 12. Å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18 er ikke en «radikal endring», slik som noen hevder. En slik utvidelse vil være i tråd med dagens praksis. Rettsvernet for fosteret som man i dag har etter uke 12, er ikke et reelt vern. Kvinner må riktignok møte i nemd, men de får medhold nesten uten unntak. Skulle de få avslag, kan de reise over grensen og få utført abort i nabolandet vårt.
Kvinnen og konsekvensene
Kvinner som søker abort etter uke 12 ønsker seg som oftest barn. Graviditeten er dypt ønsket og planlagt, men de finner ut at noe er galt etter grensen for selvbestemmelse. Det er en forferdelig situasjon å stå i, og vi gjør den vanskeligere med dagens grense og dagens nemder. Ja - abort er et etisk dilemma. Men kvinner er i stand til å ta etiske og moralske valg. Det er kvinnen og hennes familie som må leve med konsekvensene dersom hun blir tvunget til å fullføre et svangerskap hun ikke ønsker, og beslutningen bør ligge hos henne.
Dagens abortlov fungerer godt for de som aldri har trengt å forholde seg til den, men den fungerer dårlig for det store flertallet blant kvinnene som har måttet. Derfor bør vi utvide grensen for selvbestemt abort når loven skal vedtas i Stortinget.
