Sitatet av Håkon den gode «Med lov skal landet byggjast, og ikkje med ulov øydast» burde være retningsgivende for de som lager lover her i landet. Da kristenretten ble satt på Moster for 1000 år siden ble det slutt på at uønskede barn ble satt ut i skogen, og kvinner og slaver fikk bedre kår. Vi ble en rettsnasjon med likeverd og frihet for alle, og barnedrap ble forbudt.
Med abortloven som kom i 1978, mistet det ufødte barnet totalt sitt rettsvern fram til 12. svangerskapsuke. Kvinnen alene skulle nå bestemme over sin og dermed også fosterets skjebne. Hva skjer med et samfunn som ikke lenger har lover som verner alle, og hvor kvinnens selvbestemmelse teller mer enn fosterets liv?
Behold nemdende
Når regjeringen nå foreslår selvbestemt abort til uke 18 er det en stor lovendring. Helseminister Vestre prøvde å framstille det som en modernisering og dermed noe positivt da han la fram sin tilråding 24.08.24, men det lød hult. Lov skaper holdninger og jeg tror det kan bli flere senaborter i Norge fremover. Sverige, som har selvbestemt abort inntil uke 18, hadde i 2019 flere aborter per 1000 kvinner enn i Norge. De fleste abortsøknader etter 12. uke blir nå innvilget. Derfor mener abortforkjemperne at nemndene er unødvendige og dessuten virker ydmykende for kvinnene.
En uønsket graviditet kan resultere i et ønsket barn
Men hvem skal da tale fosterets sak? Nemndene er der for å gi rettsvern til fosteret, og de bør derfor heller styrkes. Ved 18. uke er fosteret cirka 18 cm langt og moren kan kjenne det sparke i magen. Et abortinngrep blir mer komplisert utover i svangerskapet, som en prematur fødsel. Jordmødre har fortalt om dilemmaet de opplever dersom de må legge barnet bort for å dø om hjertet fortsatt slår ved fødselen.
Dilemmaet kvinnen står i
Jeg tror det er sannsynlig at en lovendring vil føre til at flere reserverer seg, og vil redusere rekrutteringen til både jordmoryrket og gynekologspesialiteten. Et uønsket svangerskap er overveldende for den det gjelder, det er lett å forstå. Problemet er bare at abort er å ta et liv, og derfor uakseptabelt. Et sivilisert rettssamfunn må aldri godta dette som løsning på dilemmaet kvinnen befinner seg i.
Mye mer kan og må gjøres for kvinnene som er i en sårbar situasjon. De må få hjelp til det som der og da synes uoverkommelig, enten det er parforholdet, boforhold, økonomi eller praktiske ting det gjelder. Det finnes også en del frivillige hjelpegrupper som Pro-life, Velg Livet eller Home start, som kan bidra. En uønsket graviditet kan resultere i et ønsket barn. Er det likevel en helt umulig tanke for kvinnen å bli mor, må hun få høre at hun er en ressurs for samfunnet, og at barnet er høyst ønsket av mange par som lengter etter å bli foreldre?
Jeg mener at adopsjon derfor bør bli et mer akseptert og innarbeidet alternativ til abort. Landet vårt trenger hver eneste baby som er på vei. Her må en finne gode ordninger, kanskje også gi økonomisk kompensasjon. Året vi feirer 1000 år for kristenretten, må ikke bli året da landet vårt bryter med denne ved å fjerne alt rettsvern for det ufødte barnet i nesten halve svangerskapet. Dersom vi undergraver de verdiene samfunnet er bygget på, vil vi på sikt ødelegge oss selv.
