Verdidebatt

Hatets økumenikk

FELLESERKLÆRING: 48 kristne kirker og organisasjoner har kommet med det de kaller en felleskristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold». Jeg kommer til å bruke listen som en sjekkliste over hvem jeg ikke prioriterer å stille opp for.

Felleserklæringen om «kjønn og seksualitetsmangfold» er dårlige nyheter for skeive mennesker, men godt nytt for min arbeidskapasitet. La meg forklare:

Jeg jobber i Human-Etisk Forbund, men har gjennom sju år som fast spaltist for den kristne dagsavisen Vårt Land, samt bøker om og med norske kristne blitt en person kristne tydeligvis føler at de kan ha konstruktive diskusjoner med.

Det er jeg glad for. Dialog over tros- og livssynsgrenser er noe jeg brenner for. I et samfunn med stadig større livssynsmangfold trenger vi å forstå hverandre. For der kunnskapen og kontakten mangler, får fordommer fritt spillerom.

Ukentlig får jeg henvendelser fra kirker og kristne organisasjoner om å sitte i paneler, holde foredrag eller være med på samarbeidsprosjekter. I praksis takker jeg alltid ja. Jeg har sjelden giddet å gå organisasjonene som henvender seg nærmere etter i sømmene. Hele poenget med dialog er jo å snakke med mennesker man er uenig med.

Men det må gå en grense et sted. Å delta på andres arrangementer eller prosjekter er nemlig også å hjelpe dem.

Forfatter: Didrik Søderlind er blant annet journalist og forfatter.

Skummelt bakteppe

Erklæringen om «kjønns- og seksualitetsmangfold» kommer ikke i et vakuum. Fortellingen om at skeive mennesker er en trussel samler kraft. Transfolk er tydeligvis i stand til å både være en trussel mot kvinners rettigheter og den kristenkonservative kjernefamilien, om man skal tro det man hører.

Å utmale transfolk som en skummel, undergravende kraft var en bærebjelke i Trumps presidentkampanje. Det ble, som vi så, en braksuksess.

At mange av argumentene mot transfolk er vikarierende angrep på skeive generelt, vises tydelig i den felleskristne erklæringen. Der slås det fast at selv de mest trofaste skeive kjærlighetsforholdene «bryter med Bibelens skapelsesteologi og Jesu etiske undervisning».

Og jeg leter fremdeles etter en måte å formulere meg uten å skrike om at Den katolske kirke, med sin historie med å fortie overgrep og beskytte overgriperne, er med på en erklæring som vil belære oss om seksualmoral.

Økumenisk tristesse

En av de heteste trendene i dagens kristenliv er det som kalles økumenikk: At kristne kirker finner det de kan enes om, og samler seg om det.

Den felleskristne erklæringen er et barn av økumenikken. Den samler trosretninger som historisk har stått i opposisjon til hverandre. Man skal ikke mange tiårene tilbake før pinsevennene (som er med her) mente at katolikkene i beste fall var hedninger som drev med flerguderi.

Og her er det som er så trist: Når alle disse kirkene og organisasjonene vil finne den saken som virkelig får dem til å legge sine forskjeller til side, så lander de på den som handler om å gjøre utsatte menneskers liv enda vanskeligere.

I stedet for en økumenikk som har som mål å bygge broer på tvers av uenighet, handler erklæringen om å finne sammen i det negative synet på skeive og, med den konsekvensen at det brennes broer til alle andre.

Dette er det pastoren Marcelo Figueroa kaller «hatets økumenikk».

«Hat» er et sterkt ord, men når man stempler trofast kjærlighet mellom to mennesker som «i strid med Jesu etiske lære» får man nesten tåle å få det beskrevet slik.

Godt nytt

Den gode nyheten for meg er at jeg kommer til å spare arbeidstid fremover.

Jeg kommer nemlig til å bruke listen over de som har tilsluttet seg erklæringen som en sjekkliste over hvem jeg ikke prioriterer å stille opp for fremover.

Siden jeg tror på å leve som jeg lærer, har jeg allerede spart en god del arbeidstid.

Tror jeg at jeg er så viktig at disse organisasjonene og kirkene vil synes det er noe tap at jeg takker nei til dem? Neida. Men jeg antar at det er en grunn til at jeg får alle disse henvendelsene.

Massiv minoritet

Det er dessuten viktig å understreke at en majoritet av norske kristne tilhører kirker og organisasjoner som ikke har underskrevet erklæringen.

Erklæringen er derfor langt mindre «felleskristen» enn undertegnerne vil ha det til. Jeg regner med rikelig med anledning til å fortsatt kunne delta på interessante kristne arrangementer, med alle dem som ikke har signert.

Dessuten vil jeg gjerne presisere: Jeg kommer til å fortsette å snakke med hvem som helst. Så lenge det ikke bidrar til deres arrangementer.

Gjør vondt verre

Jeg er overbevist om at denne erklæringen, og det fokuset på skeive som et problem og en trussel som den reflekterer, kommer til å gjøre forholdene trangere for skeive og gjøre det vanskeligere å komme ut av skapet.

Det er også grunn til å bekymre seg for at erklæringen vil gjøre det vanskelig for en annen gruppe å «komme ut av skapet», nemlig unge kristne.

I Norge peker pilene for aksept av skeive til himmels, men pilene for gudstro peker *kremt* den andre veien. Vi har allerede forskning som dokumenterer at kristen bakgrunn er en ulempe på arbeidsmarkedet.

I et slikt samfunnsklima er det neppe en smart markedsføringsstrategi å prøve å gjøre ekskludering av skeive til en samlende kristen fanesak.

Denne teksten ble først publisert i magasinet Blikk.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt