«Vår tid preges av et liberalt hegemoni», skrev tidligere redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten. Det var en god beskrivelse i 2008 da kommentaren ble skrevet, og har vært det helt frem til vår tid. Men nå ser det ut som vinden blåser en annen vei.
Det kom tydelig frem i skolevalgene i fjor, da både KrFU, Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom gikk frem blant annet på motstand mot woke.
Mange av oss ble likevel både overrasket og bekymret når en spørreundersøkelse nylig viste at hele 47 pst av unge norske menn (18-29 år) ville stemt på Trump. «Jeg tror mange griper til et motsatt alternativ til de tendensene man har fått opp i halsen», sier Robert Mikalsen når Vårt Land spør studentene ved Fjellhaug om støtten til Trump.
Det er en god analyse. Endringene blir et utrykk for en slags protest mot det liberale hegemoniet Stanghelle satte ord på, og som mange har opplevd ensidig og trangt.
Inn i en ny tid
Også i mange kristne miljøer ser vi tegn til et større samfunnsengasjement og en ny selvtillit. Mange unge har begynt å få en gryende følelse av at vi kan stå opp for det vi tror på, vi kan si det høyt i det offentlige rom, i klasserommet og i kantina på universitetet. Vi lar oss ikke lenger kneble av hersketeknikkene der vi stemples og fryses ut av diskusjonen.
Det er befriende når det klamme presset slipper taket og vi kan puste friere igjen.
Så hva skjer nå? Jeg tror det er tid for å tenke seg om, og være kloke inn i en ny tid. Du slenger ikke møblene ukritisk inn i en ny leilighet. Du lager først en plan for hvordan du vil innrede. På samme måte bør vi tenke over hvordan vi ønsker at det offentlige rom skal se ut, når vi som har vært marginaliserte nå endelig får være med å sette skapet på plass.
Bibelen er heller ikke skrevet for å være et oppslagsverk for politiske løsninger
Jeg skriver dette fordi jeg ser noen tegn i kristne miljøer til at den økte selvtilliten kan gi seg utslag i en hard og uforsonlig motoffensiv. Vi må ikke erstatte det trange og intolerante med en ny trang og intolerant kultur, bare med motsatt fortegn.
Å misbruke Bibelen
Unge kristne har forbilder. De som taler og underviser i menighetene og alle med lederposisjoner har et særlig ansvar.
Både i kristne og i politiske miljøer, har vi en oppgave i å anerkjenne og ta imot dette økende engasjementet. Gjennom både undervisning og gode samtalearenaer kan dette engasjementet kanaliseres inn på et grunnlag som ivaretar viktige elementer både i demokratiet og i kristen tro og tanke. Jeg vil nevne noen slike elementer her.
Vi lever i et demokrati, ikke et teokrati. Vi må derfor skjelne mellom tro og politikk. Min tro og moral skal ikke nødvendigvis være statens lover. Bibelen er heller ikke skrevet for å være et oppslagsverk for politiske løsninger. Å forsøke å bruke den slik vil være å misbruke den. Bibelen gir oss likevel noen klare retningslinjer som vi som samfunnsborgere må bygge på. Her står blant annet det kristne menneskesynet sentralt.
Vi er mange som har opplevd skepsis og mistenksomhet mot kristen tro fra medier, kolleger, forelesere og medstudenter. Nettopp fordi vi har opplevd dette bør vi ha en tanke om hva reell tros- og ytringsfrihet betyr. Her bør vi la oss inspirere av at tros- og ytringsfrihet har fått særlig godt fotfeste i de deler av verden hvor de kristne tradisjonene har stått sterkest.
Slik vi har argumentert for friheten til å stå for våre mindretallsposisjoner, må vi innrømme andre den samme rettigheten.
Utfordre vs. rive ned tillit
Når menneskeverdet har fått vokse frem som en sentral verdi i den kristne kulturkretsen, skyldes det at upopulære synspunkter har fått plass i et samfunn der hvor det var mulig å fremme marginale gruppers sak. Slik ble slavehandelen avskaffet. Slik har vi også fått likestilling og rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser.
Derfor bør et kristent samfunnsengasjement bety en vilje til å dempe polarisering, og til å lytte nysgjerrig til annerledes tenkende.
Dette viser også at kristen tro og tanke ikke alltid er konservative posisjoner. De kan like gjerne være radikale stemmer i sin samtid.
Brennbare spørsmål som kjønn, abort og samliv har alle det til felles at de berører menneskers liv på det aller mest intime og det personlige. Det er av og til behov for å tydeliggjøre noen enkle sannheter som kan drukne i aktivistiske lettvintheter fra progressive krefter. Det fritar oss ikke fra ansvaret for å lytte til menneskers erfaringer og ta hensyn til at våre ord handler om det mest personlige i menneskers liv.
To sider, samme sak
Demokratiet hviler på tilliten til institusjonene. Uavhengige redaksjonelle medier er en hjørnestein i et fungerende folkestyre. Vi kan være kritiske både til institusjoner og til medienes dekning av saker vi er opptatt av. Som ansvarlige kristne borgere bør vi likevel vite at det er en forskjell på å utfordre og å rive ned tillit.
Vi bør vie mer oppmerksomhet til hvor godt det kristne menneskesynet samstemmer med demokratiets grunnprinsipper. Det er nettopp når vi innser at mennesket er ufullkomment og avhengig av nåden vi forstår betydningen av demokratiet. Demokratiet fordeler makten for å forhindre maktmisbruk. Vi sprer makten ved å gi alle en stemme hver, og ved å fordele makten mellom domstoler, regjering og storting. Troen på den ene sterke lederen, enten han heter Putin eller Trump, stemmer verken med vår etikk eller vårt kristne menneskesyn.
Det gleder meg at vi endelig nå ser tegn til økt samfunnsengasjement i flere kristne miljøer. Jeg håper vi ser flere som vil stå opp for kristne verdier – og samtidig være nysgjerrig lyttende til annerledes tenkende. Det er faktisk to sider av samme sak.