Professor Stephen Sirris etterlyser «strategisk lederskap» som svar på «synkende statistikker» (VL 11.11.24). Men synkende deltakelse i kirken skyldes kanskje ikke dårlig strategi, men mer grunnleggende hva kirken skal være her for. Viktig i vår tid er menneskets bevissthet, evnen til å se og forstå seg selv og omgivelsene. Den evnen har vært under utvikling eller utfoldelse så langt tilbake i tiden som vi kan ane, og mange kjenner nå på at noe nytt bryter på. Jesus fra Nasaret bidro til den utviklingen.
Bevissthetsrevolusjonen
Første del av Bibelen, Det gamle testamente, er et enestående dokument når det gjelder bevissthetsevolusjonen. Det handler om oppvåkning fra kollektivbevissthet til jegbevissthet i et helt folk.
Gjennom Moses (1200 f.Kr.) lærte israelittene å holde energien i aggresjon og emosjoner tilbake – «du skal ikke slå i hjel, ikke stjele, ikke lyve, ikke la seksualiteten utfolde seg uhemmet». Drifts- og emosjonsenergien ble kanalisert og omdannet til bevissthet, slik vann omdannes til elektrisk strøm gjennom rør og turbiner.
Og folk våknet langsomt opp til en ny verden – en egoverden. jegbevissthet.
Med evne til å sette grenser, vende aggresjonen utover, si: jeg vil, jeg kan, jeg planlegger. Rasjonalitet og jegbevissthet er en fantastisk struktur som er blitt forfinet gjennom århundrene like til denne dag. Vi har fått den moderne naturvitenskap og teknologi. Men fortsatt en egoverden, preget av uvitenhet, kortsyn, aggresjon, grådighet. Vi er fanget i det presten Jon Johnson kalte en «egosentrasjonsleir».
Radikalt budskap
Jesus kom. Hans budskap var: Det er mer i mennesket enn ego! Neste fase i bevissthetsevolusjonen ble innledet. Det guddommelige er ikke bare der ute. «Guds rike er inni dere» (Luk 17). Mennesket har i sitt indre tilgang til guddommelig visdom, kjærlighet, helbredelse, lys. Alt venter på utfoldelse. Jesus pekte på nestekjærlighet – og fiendekjærlighet – som et potensial, han oppfordret til å formidle helbredende krefter, og sa at det kristne fellesskap skulle være «verdens lys».
Budskapet var så radikalt at Han ble korsfestet. Men så kom apostelen Paulus. Han skrev sine brev ca. 49-56 e.Kr., og synes å ha forstått budskapet bedre enn noen andre. Han opplevde et bevissthetsmessig kvantesprang: «Gud åpenbarte sin Sønn i meg» (en emoi, Gal 1, ikke «for meg»). Han erfarte et nytt nivå i sitt indre som han kalte «Kristus». Han forsto at det hang sammen med måten å leve på.
Han så på Jesus og lot sitt ego «korsfeste» som han sier, som f.eks. i konflikten med korinterne: «Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere». For, sier han, han ville ikke vite av noe annet hos dem «enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2).
Hans liv var forkynnelse. I sin kamp for å nå fram med visdommen ble han utsatt for mye smerte, og han lot det skje. Når hans ego var «svakt» understreker han, da var han «sterk», da kom gudskraften igjennom. «Jeg er korsfestet med Kristus. Ego lever ikke lenger. Kristus lever i meg» (Gal 2).
Kirkens budskap i vår tid
Jesu kors på Golgata ble bilde på Veien. Budskapet var: «Korsfeste ego». Dette ble ikke tålt av samtiden og forkastet som «dårskap». Det er forståelig, for på den tiden var jegbevisstheten en ganske ny erfaring, og lovprist. «Korsfeste ego» – «ta opp sitt kors, følge etter, fornekte seg selv, miste sitt liv» (evangeliene).
Budskapet var så radikalt og utenkelig at det tidlig ble omtolket: Fokus ble i stedet på at den korsfestede hadde lidt og sonet for alles synder. Et dogme å tro på i stedet for en vei å gå. «Et annet evangelium» (Paulus).
Slik ble dette kirkens budskap, like til vår tid. En fatal avsporing, som allerede Paulus advarte mot. Og evangelisten Matteus som skrev 30 år senere advarte sin kirke mot å gå feil vei og havne der det utvalgte gudsfolket var havnet, «kastet ut i mørket utenfor der en gråter og skjærer tenner», forkastet som Guds redskap.
Ressursene og veien finnes i kirkens tradisjoner!
Men frøet var sådd, og i århundrene siden har det ligget der i bevissthetens jordbunn, fanget opp av enkelte våkne mennesker, «mystikerne», og levert videre. Tusenvis av mennesker begynner nå å våkne og kjenne et nytt nivå i sitt indre, dypere innsikt, mer kjærlighet til medskapninger og naturen, helbredelsesevne – kontakt med «Selvet» (Jung).
Himmelrikets nøkler
De som i dag kjenner det nye eller en lengsel etter det, søker naturlig nok ikke til kirken med sin lengsel, der engasjementet synes å synke og folk slutter å gå. De søkende og våkne går til alternative miljøer hvor de finner næring. Men ressursene og veien finnes i kirkens tradisjoner! Kirken skulle være «jordens salt». Holde korset oppe som veiviser, bidra til å holde ego på plass, «korsfeste ego».
Det heter at kirken gjennom Peter fikk «himmelrikets nøkler» (Matt 16). Med korset foran seg fikk den en nøkkel til den videre bevissthetsutvikling på jorden – fra jegbevissthet til gudsbevissthet. Korsfeste ego for at menneskets guddommelighet skulle frigjøres. Korsfeste, ikke undertrykke! La ego være tjener, stille egoets kvaliteter til rådighet for et visere, klarere og mer kjærlig senter.
Jeg spør om vi som kirke har mistet nøklene. Vi fikk i oppdrag å forkynne evangeliet, ikke at «Jesus døde for våre synder», men innsikten om det indre gudsriket, men vi forkastet det. Vi skulle være «verdens lys», gå foran og la lyset skinne, men vi holdt mennesker nede med utsagn om synd, skyld og soning.
Vi skulle være «jordens salt», løfte korset opp for alle ledere som tar makt over andre, og alle egoer som selv vil styre i stedet for å tjene en større virkelighet. Men vi holdt fast på bortforklaringen, og lot ego i fred.
Dropp strategiene og se det livsviktige budskap som kirken har fått ansvar for: Korsfeste ego så den indre Kristus kan oppstå, en nøkkel til klarere bevissthet!
