I høst ble Statistisk sentralbyrås tall for nordmenns kirkebesøk omtalt i flere medier. I 2005 hadde vi i snitt 1,16 kirkebesøk, men i 2023 var tallet sunket til 0,56. De som bor i Oslo går sjeldnest i kirken med 0,33 besøk årlig, mens folk i Agder topper årsstatistikken med 2,93 kirkebesøk.
Synkende gudstjenestedeltakelse er et utviklingstrekk som bør tas på alvor. Det er et konkret uttrykk for en kirke i endring. Sammenligner vi tallene for 2019 og 2022, var det totale antallet gudstjenestedeltakere (i millioner) før og etter pandemiårene 5,2 og 4,2. Disse årene var det henholdsvis 1,3 og 0,9 nattverdsdeltakere mens kirkens medlemstall gikk fra 3,7 til 3,5.
Trenden er etablert: I 2005 var tallet på gudstjenestedeltakere 6,7 millioner som sammenlignet med 2022 utgjør en nedgang på hele 38 prosent.
Kirkerådet kommenterer i mediesaken at antall gudstjenestebesøk ikke viser hvor kristne folk er. At oppslutningen om gudstjenestene avtar, lodder langt dypere enn statistikk. Noe større er i spill siden utviklingstrekket angår kirkens identitet og utfordrer forståelsen av hva kirken er. En viktig oppgave for kirkens lederskap er å sikre en god forståelse av den overordnede situasjonen.
Et godt kunnskapsgrunnlag kan bidra til realitetsorientering og felles forståelse av muligheter og utfordringer. Vel så viktig er å utvikle en strategi som peker ut en retning gjennom tydelige prioriteringer, noe som hittil uteblir.
I årsrapporten for Den norske kirke 2022 er synkende gudstjenestefremmøte en erkjent utfordring. Men kirken er usikker på om det skal det satses på å øke gudstjenestedeltakelsen på søndager eller på alternativ ressursbruk – uten at det gis svar eller pekes i noen strategisk retning. Temaet ble også behandlet i Bispemøtets drøfting av gudstjenestens plass i kirkens liv (sak BM 33/23).
Prestene beskriver gudstjenestemenigheten som aldrende og minkende
Bispemøtet stiller her spørsmål om søndagsgudstjenesten kan sidestilles med andre samlinger i kirken på ukedagene, men gir ikke noe svar.
Samfunnsendringer og kirkens fellesskapsformer
Den norske kirke er en landsdekkende og demokratisk folkekirke. Hvert sokn skal ha en prest, også i grisgrendte strøk. Gudstjenester feires også i kirker med glisne benkerader, i praksis uavhengig av antall fremmøtte. Prestene leder gudstjenestene og møter denne situasjonen jevnlig.
Søndagsgudstjenesten er tradisjonelt forstått som det fremste tegn på kirkelig fellesskap. Men dette utfordres av samfunnsendringer hvor gudstjenestefeirende og lokalsamfunnsbaserte fellesskap ikke lenger sammenfaller. Forholdet mellom bosted og fellesskap er oppløst. Ikke alle som bor innenfor soknegrensene er medlemmer. De som er medlemmer, går ikke nødvendigvis i sin lokale kirke. Man bor på ett sted, arbeider et annet og har gjerne fritidsbolig et tredje. Mange beholder et nært forhold til kirken hvor de vokste opp.
Forholdet mellom kirkemedlemmer og gudstjenestedeltakere, er studert i lys av begrepene folkekirke og trosfellesskap. I trosfellesskapet er den religiøse troen konstituerende, mens folkekirken er kirkelig tilhørighet som del av en allmenn kultur. De to kategoriene sameksisterer og er ikke gjensidig utelukkende. Trosfellesskapet rekrutterer fra folkekirken, mens folkekirken hviler på trosfellesskapets innsats og dybde. Men nå ser vi flere situasjonsbestemte fellesskap omkring ulike aktiviteter.
De uttrykker et ønske om konkrete satsinger og tydelig lederskap
Sammen med Frode Fjeldbraaten har jeg studert menighetspresters refleksjoner omkring synkende gudstjenestefremmøte. Intervjuundersøkelsen er gjengitt i to ferske artikler som kan leses på nettsidene til Teologisk Tidsskrift og Scandinavian Journal of Leadership and Theology. Her analyserer vi prestenes strategier for å komme til rette med kirkens diskurs om fellesskap når stadig færre kommer til gudstjeneste.
Prestene beskriver gudstjenestemenigheten som aldrende og minkende. Tendensen og manglende ettervekst oppleves som bekymringsfull. Prestene knytter situasjonen til samfunnsendringer som konkurrerende tilbud i lokalsamfunnet, men også andre kirkelige aktiviteter som engasjertegrupper i menigheten.
Videre forteller prestene om manglende fortrolighet og kjennskap til gudstjenestens liturgi og salmer. Folk fremstår mindre engasjerte og deltar mindre. Prestene må være «solister» i motsetning til idealet om delaktighet og fellesskap.
Prestene vektlegger betydningen av at mennesker kommer sammen og møtes i det konkrete fellesskap som gudstjenesten er. Færre deltar uten at prestene vet ikke hva de kan gjøre med det. Prestene opplever seg forpliktet på tradisjon og gudstjenestesteder. De resonnerte teologisk om betydningen av å samles om Ord og sakrament, men også sosialt og relasjonelt til kirkekaffe.
Videreutvikling av kirkens fellesskap
Folkekirke og trosfellesskap-modellen synes ikke lenger å være dekkende. Vår undersøkelse beskriver smerten som oppstår når modellen verken gir strategisk eller sjelesørgerisk hjelp til prestene som daglige symbol- og symptombærere. Selv om Kirkerådet og Bispemøtet viser en klar situasjonsforståelse, uteblir et strategisk veivalg.
På grunn av denne uttalte usikkerheten overlates prestene på individuelt vis til pragmatiske løsninger for gudstjenesten, som andre tidspunkt, andre rom og andre tiltak.
De uttrykker et ønske om konkrete satsinger og tydelig lederskap i en situasjon med få ressurser. De er tett på endringene som skjer, men kjenner seg alene og etterspør strategisk lederskap som gir rom for prioriteringer og hjelp til å finne veien videre. De ønsker mer tid til fellesskapsbyggende arbeid for å nå flere mennesker i soknet.
En observasjon er at folkekirken synes å bli prioritert av Den norske kirke sentralt gjennom kirkelige handlinger og trosopplæringsreformen. Derimot er det lite ressurser og arbeidstid til øvrig menighetsbyggende arbeid, både tradisjonelle «kan-oppgaver» som nevnes i tjenesteordningen, men særlig nyskaping og kreativitet.
