Det er mye snakk om i den protestantiske kirke, Den norske kirke, at vi er svake, vi er syndige og at vi kommer til kort uten Gud. Og at nåden som er kjærligheten fra Gud, handler om at han elsker oss uansett hvor mye vi bommer på målet. Dette er jo sant og godt.
Men kan det bli for stort fokus på dette?
Mange som tilhører Den norske kirke, særlig de som leder den, kan gjenta dette til det kjedsommelige. Selv om det sikkert ligger en god vilje i uttalelsene, får jeg en følelse av praten om nåde går på autopilot.
Ikke oppheve, men oppfylle
Jesu ord om hvor full av kjærlighet vi skal være er svært radikalt. Jesus sier at vi skal elske alle. Han sier at det ikke er noen sak og være god mot de som er gode mot oss, det store ligger å være god mot de som har noe imot oss. Han sier at man ikke skal baktale andre og ikke dømme.
Det er viktig å huske på at Jesus har sagt at han ikke har kommet for å oppheve loven, men å oppfylle den. Han intensiverer blant annet budet «Du skal ikke bryte ekteskapet» ved å si «at den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte».
Jeg tror at et kristenliv burde befinne seg i skjæringspunktet mellom nåden og kjærlighet til Gud og menneskene
Mange i Den norske kirke, kanskje særlig de som leder den, fokuserer mest på evangeliene, og kan ha den oppfatning at Det gamle testamentet med sin loviskhet er noe vi ikke skal snakke så mye om. Men Jesus sier jo at han oppfyller loven, han utvider den. Selvfølgelig gjør vi mye feil og klarer ikke å leve slik Jesus vil, men det betyr ikke at vi skal sette oss ned og kun motta Guds nåde.
Gud elsket først
Jeg tror at et kristenliv burde befinne seg i skjæringspunktet mellom nåden og kjærlighet til Gud og menneskene. En forutsetning for at vi skal være radikale i kjærligheten, er jo at Gud elsket oss først. Og denne grenseløse kjærligheten ligger både i kjærligheten fra Gud, som er mye større enn menneskene rundt oss, og i det grenseløse i kjærligheten vi skal gi overfor hverandre.
Jeg tror at i denne motsetningen om nåde og krav, kan det slå gnister i et kristenliv! Nå synes jeg det er på tide at mange i Den norske kirke også setter krav til oss kristne. Det virker som at i iveren etter å få medlemmer, repeteres det at du kan komme som du er, du er svak i deg selv, det kreves ingenting av deg. Dette er jo sant, men en ensidig bruk av nåden som ikke krever noe, kan bli kjedelig i lengden.
De som gjør urett, kan hjelpes til å gå på en bedre vei
Å vise kjærlighet betyr ikke at man skal være en slags klisjekristen som smiler hele tiden, og sier ja til alt.
Å si ifra om urett, både hvis man selv blir dårlig behandlet, eller de rundt deg, kan være en mye større kjærlighetshandling enn å smile til alt. De som gjør urett, kan hjelpes til å gå på en bedre vei. Det er avgjørende i et kristenliv tror jeg, at man kan leve i denne spenningen mellom hvile og aktivitet, nåde og kjærlighetshandling, nesten som et åndedrag, som går inn og ut av kroppen.
