Synnøve Hinnaland Stendal døde 11. november, 70 år gammel. Hun var datter av Liva og Nils Hinnaland, og vokste opp i Stavanger på Nedre Vaulen i Hinna menighet. Fra oppveksten fikk hun med seg impulser fra å delta i speideren og i ungdomsklubben, noe som påvirket henne til å engasjere seg, studere teologi og senere ta lederansvar i Den norske kirke.
Som nyutdannet teolog ble Synnøve ansatt i stillingen som kvinnekonsulent i Kirkerådet. Hun fikk slik ansvar for mange utredninger innenfor kvinne, kjønn og likestillingsfeltet, men senere også andre temaer innenfor kirke og samfunn.
Oppfattet som Den norske kirkes likestillingsombud
Som kvinnekonsulent hadde hun en spesiell rolle og oppgave ved å bli oppfattet som Den norske kirkes likestillingsombud, med alt det innebar av å være visjonsbærer, strateg og tillitsbygger. Det krevde mot å ta i saker som ikke uten videre ble møtt med positiv oppmerksomhet, ofte heller med likegyldighet og nedskriving av sakenes betydning.
Hun var trofast mot sine verdier og evangeliets blivende vilje i stillinga som kvinnekonsulent og i andre roller i Kirkerådets sekretariat. De siste yrkesaktive årene var hun seksjonsleder.
Som ansatt i Kirkerådet i slike stillinger er oppgaven ofte å forestå utredninger og skrive sakspapirer, slik at kirkepolitikere får et best mulig beslutningsgrunnlag.
Synnøve jobbet ikke alltid i medvind. I stedet for å gi opp, fortsatte hun med dyktighet og engasjement.
Lojal – men ingen nikkedukke
Synnøve var en systematisk, planmessig og strategisk kirkebyråkrat som var lojal mot beslutninger som ble fattet, men hun var ingen nikkedukke. Hun visste hva hun ønsket, og hun var smart nok til å vinne frem. Hun var preget av å samarbeide med dertil egnede fora i sin oppgaveløsning, det være seg ulike fagpersoner og eller nemnd/utvalg, og ulike organisasjoner.
Hun kombinerte det saklige med sitt grunnleggende engasjement. Det som vi i dag ser på som selvsagt, var en framtidsdrøm som hun løftet fram. Det som vi dag tenker er sakssvarende, var en visjon som hun sammen med andre stod på for å realisere. Her må vi nevne hvordan hun arbeidet med målsettingen å få kvinner i bispetjenesten i planen for Den norske kirke i forbindelse med Det økumeniske tiåret 1988-1998: Kirker i solidaritet med kvinner. Kirkemøtets vedtak om dette i planen for tiåret var viktig for den videre prosessen og ga legitimitet til utnevnelsen av den første kvinne som biskop i 1993.
Lederutvikling for kvinner og inkluderende språk var også satsingsområder for Det økumeniske tiåret som hun også fulgte opp og leverte på.
Kjempet for utsatte kvinner
Tidlig i sin karriere var hun opptatt av å følge opp Bispemøtets utredning om Vold i ekteskapet. Sammen med blant annet Kvinneutvalget i Kirkerådet jobbet hun for et permanent støttesenter for utsatte kvinner, noe som etter hvert ble lagt på is fra Kirkerådets side på grunn av manglende ressurser og interesse. Hun visste at behovet var der, og i sitt arbeid med oppfølging av Det økumeniske tiåret, hvor ett av satsingsområdene var å intensivere kirkens innsats mot vold og overgrep, var tiden inne til å få et støttesenter på bena. Ved hjelp av mange gode krefter – ikke minst KFUK- ble Kirkens ressurssenter for mishandlede kvinner etablert i 1996, det som i dag er Vake.
Hun var aldri en høyrøstet og brautende byråkrat, men snarere en god samtalepartner som hadde pågangsmot og utholdenhet i de spørsmål hun anså som viktige. Hun ville at rettferdighet skulle vinne fram og var en engasjert og dedikert kirkebyråkrat. Hun var tålmodig og ga seg ikke etter møte med motstand og kanskje uforstand. Noen vil kanskje si at hun har vært som en stein i skoen.
Regjeringens kvinnepanelet
Hun disputerte ved Lunds universitet i 2003 med avhandlingen “-under forvandlingens lov»: en analyse av stortingsdebatten om kvinnelige prester i 1930-årene.
I 2010 ble hun av Regjeringen oppnevnt til å være med i kvinnepanelet. Målet med panelet var å få innspill til videre arbeid med moderne likestilling. Hennes innsats i det nordisk økumeniske kvinnefellesskapet har betydd mye for felles nordisk kirkelig arbeid for likeverd og likestilling.
Synnøve jobbet ikke alltid i medvind. Etter hvert erfarte hun nok at mange gikk lei av fagfeltet hennes og mente tiden var inne til å nedprioritere likestillingsspørsmål. I stedet for å gi opp, fortsatte hun med dyktighet og engasjement og leverte solide og målrettede dokumenter med klare problemstillinger. I samarbeid med råd og utvalg, med ansatte, folkevalgte og frivillige fremmet hun likeverdstanken og likestillingsarbeidet ut fra solid teologisk forankring. De siste årene er hennes røst blitt svakere på grunn av sykdom. Men klangen fra hennes tro på og erfaring med evangeliet som en kime til frigjøring og myndiggjøring vil lyde også i fortsettelsen.
Hun etterlater seg sin ektemann, Magne og deres fire sønner samt svigerdøtre og fire barnebarn. Synnøve gjorde ofte et nummer av at hun som var kvinnekonsulent fikk fire gutter. Hun var stolt av og glad for familien sin og hadde stor omsorg for sine nærstående.
Fred over Synnøve Hinnaland Stendal sitt minne.