Biskopene i Den norske kirke vurderer om Johannes 3,16 ikke lenger skal være obligatorisk i begravelser i Den norske kirke. Med mitt utgangspunkt som tidligere menighetsprest i helt vanlige norske byer hvor jeg har begravet helt vanlige mennesker, støtter jeg helhjertet at det ikke bør være obligatorisk i begravelsesriten.
Takk til biskopene for å reise problemstillingen. Det eneste de kan klandres for i denne saken, er at de ikke har tatt initiativ til denne kritiske vurderingen før.
Usikkerhet rundt Guds kjærlighet
Som prest har jeg forholdt meg lojal til seremoniens ordlyd, og lest Johannes 3,16 i hver eneste begravelse jeg har forrettet i. I dag angrer jeg på det. Jeg burde vært like modig som de prester som i dag dropper verset.
Jeg ber om unnskyldning til alle de pårørende som har måttet høre på dette bibelverset i en sårbar livssituasjon som sørgende og tenkt: Hva mener hun kvinnelige presten med «fortapelse» i det hun akkurat leste? Kommer jeg til å gå fortapt? Er mamma/ektefellen min/barnet mitt fortapt, fordi hen ikke trodde særlig mye? Kommer vi til å ses igjen, hvis det er to utganger?
En av grunnene til at sluttet å arbeide som menighetsprest, at den obligatoriske bruken av bibelverset Johannes 3,16 i begravelser. Jeg orket rett og slett ikke lenger å være en del av en kirke som brukte sorg som en anledning til å så usikkerhet rundt Guds kjærlighet til alle mennesker.
Rare og uforståelige tekster
Det er viktig å ikke lese avvisningen av Johannes 3,16 i begravelser som et argument for at at kirken ikke skal lese vanskelige og krevende bibeltekster fra prekestolen. Selvsagt skal kirken gjøre det.
Bibeltekster som er rare, merkelige og uforståelige er også en del av Bibelen som en historisk tekst. Faktisk burde vi lese flere av disse tekstene. Kirken skal vise dem frem, snakke om dem, diskutere dem i lys av faglig kunnskap om den tiden og konteksten de ble skrevet inn i, og den teologi de har skapt. Det er jo derfor profesjonsstudiet i teologi inneholder gresk og hebraisk.
Alle hellige tekster – Bibelen, Koranen, Toraen – er fremmede tekstene for både troende og ikke-troende mennesker i dag. Forfatterne av disse tekstene kunne ikke i sine fjerneste fantasier forestille seg våre livsvilkår, eksempelvis ideen om alle mennesker har likt menneskeverd eller at skeive og heterofile har lik status.
I begravelsesriten er det kirkens plikt å stå solidarisk side om side med de sørgende, i tapet av håp og mening
Friksjonen mellom de hellige tekstenes verden og vår verden burde fått langt mer eksistensiell og faglig oppmerksomhet. Da jeg sluttet som menighetsprest, ble jeg studentprest ved NTNU. Der tok jeg initiativ til å feire en gudstjeneste med tekster fra de gnostiske evangeliene. Selvsagt kan vi lese tekster vi ikke forstår i en gudstjeneste!
Kirken skal ikke være redd for sine egne hellige tekster, eller de tekstene som befinner seg i randsonen av å historisk sett være hellige tekster!
Folkekirkelig oppslutning
Men begravelsen er ikke stedet for å drive tekstkritikk, verken tradisjonell eller eksperimenterende. Det de sørgende har bedt om, når de begraver sine døde eller kommer som pårørende i begravelse, er en rituell ramme for å ta farvel med et liv. Et liv, på godt og vondt.
Begravelsen har en folkekirkelig oppslutning fordi mennesker er medlem av og kommer til Den norske kirke i tillit til at kirken kan romme livet i alt det mangfold og døden i alle sine sjatteringer. Det er den avdødes liv – og de levendes sorg – begravelsen skal møte med kristen tro og håp. Det er åndelig blackmail å utnytte menneskers sårbarhet som sørgende til å utvide misjonsmarken.
I begravelsesriten er det kirkens plikt å stå solidarisk side om side med de sørgende, i tapet av håp og mening. Kirken må si ord og lese tekster som gjør det mulig å tro på at av restene av livet kan sopes sammen på tappen etter at seremonien inne i kirkerommet er over. Og sakte, sakte, gå videre, i de dager, uker og år som skal komme.