Vi har lite kunnskap om kvinners trosfrihet. Kvinners mulighet til å velge å tro, eller la være å tro, og samtidig være frie for enhver form for diskriminering, tvang, og begrensninger ved valgene de tar, er begrenset. Religiøse aktører er skeptiske til kvinners rettigheter og sivile aktører er skeptiske til tros- og livssynsfrihet.
Det mannlige perspektivet
Et eksempel på hvorfor det kan være vanskelig å jobbe med kvinners trosfrihet, skjer ofte under selve informasjonsinnhentingen rundt trosfrihetsbrudd. Aktører som oss trenger god informasjon og oversikt over hvordan diskriminering og forfølgelse ser ut i forskjellige kontekster for at vi skal kunne adressere trosfrihetsbrudd mest mulig effektivt. Når rettighetsaktører og forskere møter opp for å dokumentere, møter de en mann i døren. Mannen pleier å representere gruppen og mannen får snakke om utfordringene gruppa utsettes for. Det er mannens perspektiver og eksempler på forfølgelsen vi får.
Vi vet at de aller fleste religiøse ledere i verden er menn. Selv om det ikke er ondsinnede hensikter å kun representere en mannlig erfaring på forfølgelse, så blir konsekvensen av dette en usynliggjøring av kvinners erfaringer med forfølgelse og diskriminering.
Slik vil enhver ekstern aktør som engasjeres i trossamfunn under press kun få «halve historien», som da er den mannlige historien. Det er viktig for oss å understreke at menns erfaringer med trosfrihet, eller brudd på menneskerettigheter, ikke er noe mindre viktig enn kvinners. Men det er samtidig viktig å understreke at menns erfaringer kun er halve historien.
Spesielt kan religion være en positiv og livsforvandlende kraft når man får lov til å velge og leve ut sin tro som en selv ønsker
Og problemet oppstår når menns erfaringer blir presentert som hele samfunnets erfaringer. Eller heller gruppas erfaringer.
Vi er nødt til å investere mer i bevisstgjøring og økt kunnskap for å bedre forstå den andre halvdelen av historien når det kommer til erfaringer med menneskerettighetsbrudd. Vi trenger mer kunnskap om kvinners trosfrihet, det vil si både hva som er kjønnspesifikke utfordringer – men også muligheter – for kvinner, når det kommer til å kunne leve ut sin tro. Mangel på kvinnelig representasjon i lederstillinger på gruppenivå, er en grunn og en konsekvens av denne mangelen på kunnskap.
Ifølge forskning fra det amerikanske forskningssenteret Pew Research Center er kvinner overrepresenterte i religiøse samfunn verden over. Denne skjeve kjønnstatistikken er enda høyere i kristne trossamfunn enn i andre religioner. For eksempel, så finner de at ca. 85 prosent av verdens befolkning har en religionsidentitet i dag. Og blant disse, er det ca. 100 millioner flere kvinner enn menn som aktivt har valgt seg en tro.
En gjensidig trussel?
Det har blitt tydelig for oss at det ofte er dyptliggende spenninger mellom de to gruppene rettighetsaktører, som på en side jobber med trosfrihet, og på en annen side jobber med kvinners rettigheter. Det fører til betydelige konsekvenser for enkeltindivider og hele samfunn.
Når det kommer til trosfrihetsaktører, ser vi med få unntak at det er religiøse aktører som er interesserte i dette, noe som er naturlig. Men vi ser samtidig at de religiøse aktørene som engasjerer seg i trosfrihetssaken, har hatt en tendens til å være skeptisk til kvinners rettigheter og anse det som noe negativt. Noen er til og med tydelige på at de anser likestillingsinitiativ som truende mot deres trossamfunns overlevelse.
Noen mener trosfrihet er et iboende hinder for likestilling
Trosfrihet som trussel
På den andre siden, når det kommer til likestillingsaktører, ser vi at det er i hovedsak sekulære organisasjoner og aktører som interesser seg i dette. Både fra statlig og sivilsamfunnsmessig hold har vi opplevd en mistenkeliggjøring av trosfriheten, og også at noen har ansett trosfrihet som truende for kvinners likestilling.
Noen mener trosfrihet er et iboende hinder for likestilling, siden det finnes tilfeller hvor religiøse aktører rettferdiggjør diskriminerende og skadelige skikker mot kvinner og jenter, i trosfrihetens navn. Men i henhold til normative rammer for menneskerettighetene, er det hverken mulig eller forsvarlig å referere til ens egne rettigheter for å krenke andres rettigheter, så dette blir i så tilfelle et misbruk av trosfrihet og hva den faktisk kan beskytte.
Paradoksalt kan trosfrihet være et nyttig verktøy for å styrke religiøse kvinner i sine rettigheter. Det er mange eksempler på at kvinner trenger en grunnleggende frihet til å velge bort usunne patriarkalske religionsutøvelser. Selv om religion kan og er i mange tilfeller en årsak til skadeliggjøring av kvinner, er det på den andre siden en viktig kilde for identitet, tilhørighet, og mening i kvinners liv. Spesielt kan religion være en positiv og livsforvandlende kraft når man får lov til å velge og leve ut sin tro som en selv ønsker.
Frihet eller tro
Denne historiske avstanden mellom sekulære og religiøse aktører, eller trosfrihetsaktører og likestillingsaktører, har bidratt til et narrativ hvor kvinner i mange land ofte føler at de er nødt til å velge mellom frihet fra kjønnsdiskriminering, og deltagelse eller tilhørighet i sitt trossamfunn. Å måtte velge mellom sin frihet og sin tro er ikke bare et brudd på kvinners trosfrihet, men også et brudd på kvinners rett til likestilling.
Derfor er vi i Stefanusalliansen opptatt av at investering i kvinners trosfrihet skal åpne plass for både sekulære og religiøse aktører, på statlig og sivilt nivå, for å kunne samarbeide om en felles sak.
Det er en stor misforståelse av det internasjonale rettighetssystemet at en rettighet kun kan oppnås på bekostning av en annen. Trosfrihet og kvinners likestilling er ikke i konflikt med hverandre, men de er gjensidig forsterkende rettigheter. Vi trenger å utforske mulighetene som ligger der for å maksimere begge rettighetene, som er det prinsipielt riktige i henhold til hvordan trosfrihet og kvinners rettigheter henger sammen i et menneskerettighetsperspektiv.
