Felleskristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold» har skapt mye debatt den siste tiden, men jeg opplever at ett element har blitt stående relativt uproblematisert, nemlig at familien handler om langt mer enn biologiske bånd. Selv er jeg adoptert og vet at familie handler om tilhørighet, kjærlighet og gjensidig støtte.
Punktene som blir tatt opp i felleskristen erklæring opplever jeg som en snever og respektløs forståelse av hva familie er.
Erklæringen hevder at det bryter med barns rettigheter og Guds skapervilje å frata barn muligheten til å kjenne sin biologiske mor eller far og deres slekt, som ved assistert befruktning eller surrogati. Surrogati er i dag ikke lovlig i Norge og jeg velger dermed ikke å fokusere mer på dette.
Når det gjelder barn som blir skapt gjennom assistert befruktning har de rett til donors identitet og blir dermed ikke fratatt «retten til å kjenne sin biologiske mor eller far og deres slekt». Det å redusere barns behov til biologiske bånd overser relasjonen mellom barn og ikke-biologiske foreldre.
Jeg har selv vokst opp uten biologiske foreldre og fått all den kjærligheten, stabiliteten og tryggheten jeg trenger fra mine foreldre, helt uavhengig av vår biologiske tilknytning. Å si at slike familier bryter med «Guds vilje» er ikke bare respektløst, men viser en ekstremt unyansert forståelse av familiebegrepet og et tragisk eksempel på en svak tolkning av det bibelske syn på familie.
Preses sier det godt: «At man uttaler seg i Guds navn og sier at dette ikke er reelt på vegne av teologien som fag, forundrer meg. Det synes jeg ikke at vi har grunnlag for, og det setter teologien som fag i vanry».
En biologisk relasjon kan være verdifull, men gir ingen garanti for kjærlighet eller en trygg familie
Ulike konstellasjoner
FNs barnekonvensjon gir barn rett til å kjenne sitt opphav, så langt det er mulig. Det betyr imidlertid ikke at den biologiske tilknytningen alltid er det eneste riktige. Mennesker er forskjellige, og familiekonstellasjoner er forskjellige.
Erklæringen velger aktivt å ta seg retten til å definere hva Gud mener en familie er når de skriver: «Relasjonen mellom mor, far og barn er biologisk unik, gudvillet og grunnlaget for familie, slekt og samfunn». Biologiske bånd kan være betydningsfulle, men argumentet kommuniser at ikke-biologiske relasjoner ikke er gudvillet som en del av grunnlaget for samfunnet.
Dette oppleves som en innsnevring av hva familie betyr for meg som adoptivbarn.
Mine foreldre er mine foreldre, ikke på grunn av genene og en biologisk unikhet, men fordi vi deler livet
Ingen garanti
Det er også viktig å anerkjenne at mange biologiske familier ikke nødvendigvis lever opp til ideen om unike bånd. En biologisk relasjon kan være verdifull, men gir ingen garanti for kjærlighet eller en trygg familie. Å lese om en «biologisk unikhet» oppleves som en nedvurdering av den reelle familien i lys av Guds kjærlighet. Som adoptert har jeg fått oppleve en kjærlighet og omsorg fra mine foreldre som er akkurat like dyrebar som om vi hadde hatt en biologisk tilknytning.
La oss utvide forståelsen av familie og gi alle barn, uansett bakgrunn, anerkjennelse for familien deres og den kjærligheten de har fått, uavhengig av biologiske forbindelser. Mine foreldre er mine foreldre, ikke på grunn av genene og en biologisk unikhet, men fordi vi deler livet.
