Som pappa til et ikke-binært barn og som prest er det med sorg jeg har lest den såkalte felleskirkelige erklæringen om «kjønn- og seksualitetsmangfold» som er publisert de siste dagene.B åde innholdet i erklæringen og det at mange kirker og organisasjoner i Norge har skrevet under på den, er dypt beklagelig.
Erklæringen er svært bombastisk i både form og innhold. Ifølge den kan ekteskapet kun være mellom én mann og én kvinne om det skal være bibelsk. Erklæringen uttrykker dermed eksplisitt at det ikke betyr noen ting om et forhold er inngått mellom to menn eller to kvinner som har lovet hverandre trofasthet. Slike forhold er uansett feil.
Kjønns- og seksualitetsmangfold avvises kontant. Man er gutt eller jente, mann eller kvinne, og ferdig med det.
Legger lokk over erfaringer
Det tas ikke hensyn til at en del mennesker forteller at det ikke er slik i deres liv. Og det ser ut som de ønsker et samfunnsmessig lokk over denne type erfaringer. Det er også som at tradisjonelle kjønnsroller er helt selvsagt og nærmest biologisk gitt.
Erklæringen argumenterer ut fra det de mener er bibelsk og slik de oppfatter biologisk kunnskap. Det er ikke fnugg av tvil, tvisyn eller respekt for at andre kristne oppfatter mye av dette annerledes. Psykologisk kunnskap er helt fraværende.
Når man leser erklæringen, kan det se ut som forfatterne tenker at de har en direkte tilgang til Guds tanker. Bibelens første sider, flere tusen år gamle tekster, brukes uten noen form for fortolkning og overføres direkte til dagens ekteskap i Norge. Som preses i Den norske kirke har vært inne på, er dette selvsagt elendig teologisk håndverk.
Manglende respekt
Men mye mer alvorlig er den manglende respekten erklæringen viser kristne mennesker som opplever at virkeligheten ikke er slik erklæringen påstår.
Den tar heller ikke noe hensyn til at det å stå fram som skeiv, å leve sammen med en av samme kjønn, å oppleve kjønnsinkongruens eller kjenne på at kjønn er flytende, kan koste svært mye for kristne i de ulike kirkesamfunnene og kristne organisasjonene.
Men det er som alle de smertefulle beretningene vi har hørt om de siste årene er fullstendig glemt. Slik sett er erklæringen et stort tilbakeskritt. Den vil åpenbart påføre mennesker smerte, og den kan skape ulykke for mennesker som arbeider med disse spørsmålene.
Dere må åpne for at heller ikke dere har det fulle innsyn i Guds tanker
Den tar ikke høyde for at dette er sårbare tema for mange. Er det derfor forfatterne av erklæringen føler at det er nødvendig å presisere at «Vi tar avstand fra mobbing og utfrysning», hat og sjikane?
Tenke annerledes
For meg er erklæringen dypt ukristelig. Den gir ikke rom for at det går an å tenke annerledes og fremdeles være en kristen. Den gir ikke noe plass for alle som har kjempet seg fram til andre standpunkt.
Modige utmeldte leder i Frikirken, Anne Mari Schiager Topland sa om Frikirkens nylige konservative samlivsvedtak: «Frikirken kan stå i veien for Gud».
Det tror jeg også gjelder her: Erklæringen stå i fare for å stenge mennesker ute fra Gud. Den gir et misvisende bilde av hva kristen tro er og kan føre til at mennesker tror at dette er eneste måten å være kristen på – å ta avstand fra seg selv. Det hjelper ikke å skrive at Gud elsker alle når teksten oser av mistillit, og ikke har et snev av forståelse og nestekjærlighet.
Kjære kristenledere. Dere må gjerne være så konservative dere vil, og argumentere for det. Men dere må skrive på en måte som ikke volder skade, og dere må åpne for at heller ikke dere har det fulle innsyn i Guds tanker.
