To mennesker står på hver sin øy. Mellom dem ligger et tall og flyter på vannet. Fra den ene siden ser det ut som en sekser, fra den andre siden ser det ut som en nier. Begge er like sikre på at de eier sannheten, og sannheten virker helt åpenbar fra der hver av dem står. Det finnes ingen annen måte å få et annet perspektiv på enn ved fysisk å svømme over til den andre øya og se på tallet derfra. Men det er det ingen av dem som ønsker å gjøre.
Det er mye i vår tid som legger opp til at vi skal misforstå hverandre og forsterke det som skiller. Tendensen forsterkes av algoritmer og mange nettdebatters sementering av båser og selvbekreftende ekkokamre.
Dermed svekkes vår evne – og kanskje også vår vilje – til å leve oss inn i andres ståsteder. Da har den lumske og dypt menneskelige hangen til selvrettferdighet gode vekstvilkår.
I en slik situasjon med mange opphetede debatter, trenger vi en «debatt om debatten»: Hvordan ønsker vi å diskutere? Hvordan kan vi leve side om side på tross av uenighet, og kanskje til og med lære av hverandre?
Uheldig skyttergravskrig
De siste ukene har det pågått en frisk debatt om en felleskristen erklæring. Vi skal ikke gå inn i erklæringens innhold her (om enn også vi selvsagt har meninger om den), men bare antyde at frontene langt på vei befinner seg på hver sin øy.
Viljen til å svømme over til den andre øya er liten, så det ropes i stedet høyere. Det har også en annen effekt: De på øya som tenker at det kunne ha vært spennende å ta en svømmetur over til den andre, holder munn av frykt for interne reaksjoner. Debatten blir i for stor grad en skyttergravskrig.
Hvilke prinsipper bør vi hegne om for å gjøre noe med dette og sikre en bedre og mer lærende debatt?
Vi vil foreslå fire prinsipper for en debattkultur som åpner opp i stedet for å lukke igjen. Prinsippene kan høres selvsagte ut, men er i praksis krevende.
Hva om jeg tar feil om noe i dag?
Prinsipp 1: Vær åpen
Det første handler om et holdningsskifte fra lukkethet til åpenhet. Det kan virke skummelt å gå inn i en samtale med åpenhet for at jeg selv kan ta feil eller har noe nytt å lære. En slik holdning leder imidlertid til en annen og langt åpnere samtale enn om jeg går inn i samtalen med et mål om å vinne diskusjonen.
Dette handler ikke om å gå på akkord med egne overbevisninger, men det handler om ikke å holde så hardt i dem at man mister evnen til å se kritisk på eget ståsted og egne holdninger. Poenget er at man ikke skal se uenighet som en trussel, men som en mulighet til å lære.
De fleste av oss vil raskt erkjenne at vi har tatt feil tidligere. Bare tenk 10, 20 eller 30 år tilbake i tid og tenk over om det var ting du mente eller tenkte da, som du i dag vurderer annerledes.
For de fleste av oss er det imidlertid langt mer krevende å se for seg at dette også kan forekomme i sanntid. Hva om jeg tar feil om noe i dag?
Prinsipp 2: Stålmann, ikke stråmann
Jo mer av ens identitet som knyttes til en mening, desto mer ubehagelig blir tanken om at man kan ta feil. Til slutt er det investert så mye i meningen at det hele blir eksistensielt: faller meningen, så faller identiteten. Kompromiss blir truende.
Når meningene våre blir vår identitet, ligger det naturlig for oss å lage karikaturer av meningsmotstanderne våre. I retorikken kalles dette å argumentere mot en stråmann. Vi tillegger andre meninger de ikke har, eller lager en parodi som langt på vei forsterker det verste i dem.
Vi er alle tilbøyelige til å angripe det svakeste argumentet hos meningsmotstanderen. Men hvis målet er å bygge tillit, eller å lære noe nytt, er det en langt bedre idé å anerkjenne og sette ord på deres beste argument. Gjør meningsmotstanderen til en «stålmann» snarere enn en stråmann. Det handler ikke om at man må være enig, men om å vise respekt og å oppøve empati.
Det skjer noe viktig når vi bytter ut stråmanntenkningens diskreditering av den andres ståsted med en stålmanns forsterking av det. Da kan andre kjenne seg hørt, forstått og verdsatt – altså akkurat slik jeg selv ønsker å bli møtt av andre.
Prinsipp 3: Hold kjeft!
De fleste lytter ikke med et ønske om å forstå, men med en intensjon om å svare. Aktiv lytting er kanskje den mest etterspurte og undervurderte delen av kommunikasjon i dag.
Daniel Kahnemann viser i den berømte boken Tenke, fort og langsomt hvordan vi mennesker tar de fleste beslutninger og danner oss de fleste oppfatninger basert på vaner og identitet – det Kahnemann kaller ‘Type 1′-tenkning. Dette er en del av hjernen som tenker raskt og nærmest automatisk, og som oftest søker status quo og det kjente. Men vi har også en del av hjernen som evner å ta til seg ny informasjon, bearbeide, prosessere og vurdere. Dette kalles ‘Type 2′-tenkning og handler om læring, innsikt og justering av gamle mønstre.
Vi besitter alle begge måtene å tenke på, og siden hjernen er plastisk, så blir vi mer slik vi tenker. Jo mindre vi øver på å utfordre vante tankemønstre, desto mer fastlåst blir vi i dem. Den mest effektive måten å øve opp evnen til å lære på, er å lytte. Aktiv lytting er også veien til empati. Så derfor: Vurdér av og til å holde kjeft. Lytt istedet!
Prinsipp 4: Si: «Jeg vet ikke»
Vi lever i en tid som på mange måter dyrker skråsikkerhet, og vi forsterker egen skråsikkerhet ved å peke på brister ved dem som tenker annerledes enn oss selv. Vi håndterer fort vår egen skyld ved rasende å projisere en verre skyld på verre syndere enn oss selv, og å påstå at vi vet bedre. I verste fall leder det til en dehumanisering av andre.
I stedet å kunne si «kanskje jeg tar feil» eller «jeg vet ikke» er ikke et tegn på svakhet! I klassisk visdom har det snarere vært regnet som et tegn på ekte innsikt og selverkjennelse – jo mer jeg vet, desto mer blir jeg klar over alt jeg ikke vet.
Å ikke vite er noe av det mest menneskelige som finnes. Derfor er det så avvæpnende når noen tør å innrømme det. Det bygger broer fra et menneske til et annet.
Kristne må bidra med motgift
Når vi virkelig prøver å forstå ande før vi søker selv å bli forstått, så får vi øye på at også de aller fleste av våre meningsmotstandere prøver å navigere som best de kan i sine komplekse liv, akkurat slik vi selv gjør.
Det åpner for å få øye på det vi har felles, og det gjør oss derfor mer menneskelige. Og ikke minst: Det åpner for en debattkultur som åpner nye dører.
