I høst har jeg fått en ny rolle. Jeg har blitt søndagsskolelærer. Eller teamleder i Barnekirken, som det heter der jeg går. Jeg har vært med før, men da bare som hjelper. Som hjelper kutter man opp frukt, følger barn på do og prøver å sørge for ro under samlingsstunden. Som teamleder (søndagsskolelærer) er det blant annet du som har samlingsstunden.
Det har ført til at mine døtre plutselig ser på meg som en autoritet i teologiske spørsmål, noe jeg kan få tilløp til magesår av. Jeg får spørsmål som:
«Hva er etternavnet til Gud?»
«Hæ? Døde Jesus? Vi synger jo til ham?», for så å forklare at «Ja, han døde, men stod opp», for så å få spørsmålet:
«Skal han dø i påsken igjen i år?»
I bokseringen med troen
Andre ganger er det påstander som må imøtegås. Femåringen hadde hengt seg opp i at stjernene ikke var Gud sine. Jeg skjønte ikke hva hun mente før hun sang: «For fjellet er hans, og dalen er hans og stjerner som blinker i sky». Hun forfektet nok egentlig allemannsretten, og mente at stjernene tilhører oss alle.
Den som har fulgt mine essay og kommentarer i Vårt Land vet at jeg har vært i bokseringen med min egen tro de siste årene. Av og til har den slått meg hardt ned, av og til kan jeg få følelsen av at vi er på samme lag, men for det meste vandrer vi bare rundt i ringen, mens vi skuler stygt på hverandre.
Hva i all verden får en i en pågående troskamp til å bli søndagsskolelærer? Hvorfor tar jeg på meg t-skjorta og rigger til dukketeater og skuespill som involverer 4–6-åringer?
Vel, for det første er Henrik Syse søndagsskolelærer. Jeg kjenner ham ikke, men beundrer formidlingsevnen hans. I en podkast med Stefan Heggelund, tidligere stortingsrepresentant (nå søndagsskolelærer!), fortalte Syse om verdien av å formidle til barn. Til Dagen har han tidligere sagt: – Det er også en flott måte å holde kontakt med barnet i seg selv på. Og hvis Syse, som jeg mener er en av Norges beste kommunikatører tenker at det har en verdi, ja, da tenker jeg det også.
For det andre husker jeg hva det betød at noen sa «Hei Kristine» da jeg var liten i Barnekirken. Og hvor gøy det var at akkurat jeg fikk være med i dagens skuespill.
En krevende OL-gren
Men at det er ukas vanskeligste oppgave? Ja. Jeg er ikke så kunnskapsrik hva angår Bibelen som jeg liker å tro. Her om dagen måtte jeg google hvem Samuel var. Det viste seg at han var en ganske signifikant person.
Så er jeg heller ikke så pedagogisk. Jeg klarte å si at «David ble valgt til konge selv om han ikke var et naturlig førstevalg» til en gruppe bestående av små barn som fortsatt synes at bæsj/tiss og prompehumor er uforholdsmessig artig.
Dessuten følger barn med på hva du gjør og hvordan du gjør ting – og ikke nødvendigvis hva du sier. Å prøve å formidle en kjærlig, god og raus Gud gjennom rare bibelhistorier fra Det gamle testamentet, kunne vært en OL-gren, en avansert en som sådan. Og alt dette har jeg brukt som tungtveiende argumenter i mitt indre, for hvorfor jeg alltid burde forbli en hjelper.
Men det viser seg at alle lar seg ikke influere like sterkt av Henrik Syse som meg (jeg kan ikke skjønne hvorfor!). Foreløpig finnes det en større etterspørsel av søndagsskolelærere enn det markedet klarer å tilby. Sånn endte jeg opp som teamleder.
De forteller meg absurde ting og nyttige ting. De inviterer meg inn i en verden jeg egentlig ikke er en del av.
Verdens frelser – en fireåring
En søndag gikk det opp for meg at disse småtassene drev og lærte meg noe også. De viser ekte spontanitet. De lærer meg om relasjonelt samspill. Om gruppedynamikker. Om separasjonsangst. Om forhandlinger (og noen er irriterende gode på akkurat det, selv om de ble født i 2020) og om vennskap.
De forteller meg absurde ting og nyttige ting. De inviterer meg inn i en verden jeg egentlig ikke er en del av. Der jeg ser to matter fra IKEA som henger over en stol, ser de større og usynlige sammenhenger: en hytte bestående av detektiver som er fanget i et edderkoppnett.
Og så minner barna meg på at han som en gang døde på korset også var et lite barn. Helt hjelpeløst, prisgitt de voksne han hadde rundt seg. Avhengig av Marias nærhet og favn. At verdens frelser, som bar all verdens synd på sine skuldre kanskje en gang var en fireåring som ikke klarte å uttale r-en korrekt er langt forbi min fatteevne.
Hvor ville han vært?
Nå skal ikke jeg hevde at Jesus heller hadde valgt å være i barnekirka med meg og 4-6-åringene enn å sitte i hovedsalen å høre på pastor Øystein Gjerme... Men i Lukas evangelium fremgår det tydelig at han ønsket barna nær seg og at ingen skulle hindre dem. Jeg bare nevner det.
Mest av alt minner barna i barnekirken meg på at det skal finnes en relasjon der en helt uavhengig av alder og ansvarsområder alltid kan forbli barnet.
En slik relasjon må det jo være verdt å kjempe for. Så, enn så lenge er boksehanskene fortsatt på, og i mitt indre forblir jeg i bokseringen. Problemet er bare at det ikke er noe hvile der.
Et krevende konsept
Jeg forestiller meg at en diakon fra DNK sier: «Så kan det hende at Jesus ikke en gang er i bokseringen, kjære deg, men står utenfor med førstehjelpsskrinet og deler ut vann og sier «Hvil deg», slik Jean Valjean i Les Miserables sier «Marius, rest!».
Og ved siden av diakonen står det en frikirkelig pastor og repliserer: «Han er på ditt lag, du ser ham bare ikke, han tar imot slagene som kommer din vei, så ikke så mange skal ramme deg. Den samme kraften som reiste Jesus opp, bor i oss! Og har du forresten bedt i det siste?»
Og sånn går dagene. Og det er derfor jeg heller skrur på TV-serien Ikke lov å le på hytta, nettopp fordi konseptet er så vanvittig enkelt. Det er ikke lov å le på hytta.
Hva Guds etternavn er, vet jeg fortsatt ikke svaret på. Og sannelig tror jeg ikke at selveste Henrik Syse vet det heller.
