I skrivende stund er jeg på Madagaskar, og besøker den lutherske søsterkirken der.
«Jeg tror på den norske Jesus,» sa en prest vi intervjuet i forbindelse med et forskningsprosjekt sør på øya. Som norsk teolog og forsker er det interessant å se den sterke koblingen mellom den norske misjonen, som kom til solskinnsøya for mer enn 150 år siden, og dagens forståelse av kristen tro.
Jeg rakk opp hånden fordi jeg oppriktig tror at evangeliet – budskapet om Jesus Kristus – er et godt budskap for alle mennesker
Men som prest i Den norske kirke og engasjert i internasjonalt samarbeid, bistand og misjon, er det urovekkende å oppleve at noen av våre partnere i sør tror at «Jesus er norsk». Denne tanken utfordrer alle fordommer knyttet til misjon: at den handler om kolonialisering, undertrykkelse av lokale tradisjoner, tvangsmisjonering og skadelig avhengighet av partnere i Nord. Vi vet at dette dessverre også er en del av vår misjonshistorie.
Å dele evangeliet med alle
Under presentasjonen av bispekandidatene i Oslo domkirke for noen uker siden ble vi spurt om vi ønsker «at alle skal bli kristne». Spørsmålet er vanskelig å besvare med et enkelt ja eller nei.
Jeg rakk opp hånden fordi jeg oppriktig tror at evangeliet – budskapet om Jesus Kristus – er et godt budskap for alle mennesker, og jeg ønsker at alle skal få muligheten til å høre det.
Samtidig er det selvfølgelig opp til hvert enkelt menneske å velge om de vil være kristne eller ikke. Evangeliet, med sin frigjørende kraft, kan og bør aldri tvinges på noen. Det er viktig at det deles – og ikke bare med ord, men gjennom handlinger og levd liv. Både her hjemme i Norge og i verden for øvrig.
Troens frigjørende kraft
Jesus er verken norsk eller gassisk (madagassisk). Troen på Jesus som Guds sønn, frelser og frigjører er både universell og lokal. Den uttrykker seg på forskjellige måter i ulike kontekster.
Våre informanter på Madagaskar sa klart at den kristne troen bidrar til å sette mennesker fri fra lokale tradisjoner som forfedredyrkelse og trolldomsritualer, menneskefiendtlige praksiser som ofte undertrykker mennesker, spesielt de mest sårbare.
Jeg er overbevist om at kristen tro, som løfter opp alles menneskeverd, har vært – og fortsatt kan være – et viktig etisk kompass i kampen mot urett, både på Madagaskar og i Norge.
Misjon hjemme og ute
I år har vi markert 1000-årsjubileet for innføringen av kristenretten i Norge. Dette skjedde på Mostratinget i 1024.
Innføringen av kristenretten markerte starten på en radikal samfunnsomveltning som la grunnlaget for overgangen fra et maktsamfunn til et rettssamfunn. Man kan kanskje fortolke denne delen av norsk historie som en form for kolonialisering, der lokale skikker og kulturer ble undertrykt, slik som det har skjedd i misjonssammenheng «ute».
Likevel løfter vi frem 1024 som en positiv milepæl i norsk historie, av gode grunner. Kanskje vi også bør revurdere enkelte aspekter ved norsk misjonshistorie i et tilsvarende lys?
Misjon i dag
Når vi fortsatt bruker begrepet misjon i dag, så gjør vi det med en bevissthet om at det ikke er noe vi gjør av egen drivkraft, men at det betyr at Gud har sendt oss til verden. Det innebærer også en stor varsomhet for andre kulturer og tradisjoner, lydhørhet, og et ønske om å dele både tro og liv.
Statistikken viser at det er like mange kristne med migrasjonsbakgrunn som feirer gudstjeneste i Oslo på søndager, som det er medlemmer i Den norske kirke som deltar på gudstjeneste. Kanskje det er på tide at vi alle lar oss inspirere av det globale fellesskapet vi er en del av som kristne, også her hjemme?
Da er misjon ikke lenger en bevegelse fra Nord til Sør, men noe vi alle har del i, når vi deler tro og liv med hverandre i denne byen.