Jeg mener at denne trosstøtten bør endres ganske radikalt. Det bør innføres en lov som baserer seg på en tros- og livssynsavgift som betales av alle skattebetalere. De som er medlem av et slikt samfunn, betaler til det. De som ikke er det, må gi et tilsvarende beløp til et veldedig formål – eksempelvis Redd Barna.
I tillegg til avgiften kan man få inntekt ved givertjeneste og kollekt.
Denne ordningen er dermed annerledes enn den som mindretallet i Høyres programkomite går inn for, og ulik kirkeskatt-ordningen som finnes i de andre nordiske landene.
Det er naturlig at det er medlemmene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn som kan velge hva sin avgift går til.
Stortinget bestemmer avgiften for tros- og livssyn. Den må være lav det første året – for eksempel 500 kroner, for å så stige de to neste årene – kanskje til samme nivå som lisensavgiften?
Avgiften innbetales til staten sammen med skatt og fordeles til samfunnene etter antall medlemmer. Ingen sparer penger på ikke å være medlem i et tros- eller livssynssamfunn.
For å kunne innføre en slik ordning, må det tas hensyn til to lovbestemmelser. I Grunnloven heter det i paragraf 16 at Den norske kirke (DNK) skal støttes av staten som folkekirke, og at alle tros -og livssynssamfunnene skal støttes på lik linje. Det er altså tale om en likbehandling, av alle samfunnene, men allikevel en særbehandling av DNK.
Modeller
I en ordning med tros- og livssynsavgift kan dette ordnes på tre måter eller modeller.
- Staten støtter alle tros- og livssynssamfunnene ved å samle inn avgiften og fordele den til medlemmene der. Nåværende bestemmelse om støtte av middelalderkirker bør utvides til å gjelde alle kirker som Riksantikvaren mener er verneverdige. De må støttes som et uttrykk for vår kulturarv og ikke behandles som bygg eid og brukt av tros og livssynsamfunn. Her er kontakten mellom stat, religion og livssyn helt minimal. Det er en modell som passer i et livssynsnøytralt samfunn.
- Staten bevilger midler til samfunn som søker om støtte til oppførelse og vedlikehold av bygg, til prosjekter av kulturelle og sosial art og til offentlige begivenheter av festlig eller sørgelig karakter. På samme vis kan forholdet mellom kommunene og samfunnene fungere. Staten bør være svært raus i sin tildeling den første tiden. Denne modellen lar seg praktisere godt i et livssynsåpent samfunn.
- Staten fortsetter å særbehandle DNK som folkekirke ut fra paragraf 16 i Grunnloven. Dette kan fortsette selv om man innfører ordningen med tros- og livssynsavgift. Det kan skje ved å eksempelvis la et bispedømme søke staten om økonomisk hjelp til spesielle menigheter eller kirkebygg som befinner seg i et fraflyttingsstrøk der en landsdekkende folkekirke synes at den kirkelige bemanningen bør opprettholdes. Imidlertid trenger DNK statlige midler for at det kan skje. Dette vil være en fordelaktig modell dersom man har et tradisjonelt syn på DNKs plass i samfunnet, og samtidig være innfor ordningen med tros- og livssynsavgift.
Det er tiden for å tenke nytt når statens finansiering av tros- og livssynssamfunnene skal forandres. Den ordningen som jeg har vist her tilfredsstiller svært mange av de ønsker som er fremkommet under diskusjonen om hvordan en ny ordning bør være.
Dessuten mener jeg at den vil fungere godt både nå og i et samfunn som vel blir mer sekulært i fremtiden.