Verdidebatt

Håp og kjærlighet. Derfor rakk jeg opp hånden.

HÅND: Det er selvfølgelig ikke mulig å drive god teologi ved håndsopprekning, men kanskje kan det være en samtalestarter. Jeg rakk opp hånden som et «ja» da kandidatene til ny biskop i Oslo ble spurt om vi ønsker at alle skal bli kristne. Hva mente jeg da?

Gjennom i mine 23 år som prest i Den norske kirke har jeg hatt utallige samtaler knyttet til dette spørsmålet. Veldig mange – jeg vil si et stort flertall – forteller at de synes det er vanskelig å tenke på seg selv som kristne. De tror på noe, men kaller seg ikke for kristne, ofte fordi kategorien kommer med en hel pakke som er for vanskelig å bære.

Det «å være kristen» gir en assosiasjon til å leve livet på en veldig bestemt og avgrenset måte og til å ha en del meninger som de faktisk ikke har. Og dette er ikke noe de har kommet på av seg selv. Dette er formidlet fra kirken på ulike måter opp gjennom historien.

Ingeborg sommer - hun foretrekker dette bildet.

Kirke og tro

Her har kirken en stor kommunikasjonsjobb foran seg. Den må åpne opp rommet for hva det er å være kristen. For mange kan kirken som institusjon oppleves som både viktig og nyttig, mens det å tro kan kjennes som noe fremmed. Håpet er det derimot mange som setter ord på. For meg er dette et signal om at kirken har gjort troens rom for lite.

Da jeg bekreftende rakk opp hånden på spørsmålet om jeg ønsker at alle skal bli kristne, handlet det om at kirkens budskap ikke er et eksklusivt budskap for noen få.

Det er ikke et medlemskap i en forening for folk med samme interesser, som stemmer på det samme partiet, har sans for samme type estetikk eller hva det skulle være. Kirken er bærer av troen på at Guds kjærlighet gjelder hver og en av oss. Kirken har i oppdrag å løfte frem et håp for både dagen i dag og for evigheten, som gjelder alle mennesker.

Men er det viktig hva vi kaller oss? Trenger vi egentlig kategorier som «kristen», eller er det nok at hver og en definere oss selv som det vi ønsker, eller at vi har vår egen tro?

Ankerfeste

Den kristne tro er ikke en konkurranse vi skal mestre. Som enkeltmennesker kan vi ikke forstå livets store mysterier fullt ut. Og noen dager er det kanskje vanskelig å tro på noe som helst. Men som kristen kan jeg kjenne at jeg hører til – hos Gud og i verden.

Jeg ønsker meg en kirke der mennesker inviteres til å høre til

Det handler om å få lov å være en del av noe som er større enn meg selv, som nettopp ikke er en pakke av ulike meninger og ytre manifestasjoner som vi må vise frem. «Å være kristen» er å ha noe å hvile i. Det er å ha et ankerfeste i kirkens tro på en nådig Gud, på kjærlighetens Gud.

Høre til

Jeg ønsker meg en kirke der mennesker inviteres til å høre til. Derfor døper vi både barn og voksne. Du – hører – til. Vann øst over hode tre ganger, i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Dåpen knytter oss sammen med Gud og hverandre i et synlig og konkret fellesskap. Og her er det ikke lite og trangt. Her er det åpent for alle – og for et stort mangfold.

Som menneske trenger jeg både å høre til og være fri. Jeg trenger ikke bli den beste utgaven av meg selv, for jeg er allerede skapt og elsket. Derfor kan jeg frimodig gå ut i dagen, også de dagene jeg kjenner meg som en litt dårlig utgave av meg selv.

Det har ikke noe å si for min verdi som menneske. Min verdi bærer jeg med meg fra Skaperens hånd. Så kanskje er det lettere å være kristen på mine dårlige dager: For det er ikke jeg som bærer meg. Det er håpet og kjærligheten.

Kirkens oppdrag er å løfte frem det som i teologiens språk kan kalles dåpens nåde – at vi er båret av noe som er større enn oss selv. Dette er et oppdrag vi må finne ut av sammen. Å bygge kirke har alltid vært et lagarbeid. Dette er viktig for meg i dag, og det vil fortsette å være viktig for meg hvis jeg går inn i en ny rolle som biskop.

Mer fra: Verdidebatt