En bredt smilende Daniel Sæbjørnsen forteller i Vårt Land 8. oktober at han gråter når han tenker på alle de aborterte fostrene som ikke begynner i førsteklasse i 2029.
Han ønsker å abortere sin egen likegyldighet og følge følelsene sine. Dette er en grunnholdning han deler med mange, spesielt de mange som har erfart det han skriver om. En abort er langt fra en likegyldig handling. For mange koster det tårer. Sæbjørnsens medfølelse er prisverdig, og et eksempel til etterfølgelse.
Selvbestemmelse = Holocaust
Argumentasjonen hans er det verre med. Sæbjørnsen går langt i å antyde at aborttallene siden syttitallet konstituerer et folkemord, et ord vi ellers forbeholder nazistene, og kvir oss for å bruke om selv de mest grufulle ugjerninger i dagens nyhetsbilde.
Abortlovgivning er gendercide, og Holocaust dras eksplisitt inn i tekstens assosiasjonsunivers gjennom Elie Wiesel.
Det mer enn antydede folkemordet knyttes så til «den moderne feministkampen» og «kvinnesaksforkjempere». Verken demokratisk utvidelse, medisinsk utvikling, kristen rettighetstenkning eller velferdsstatsøkonomi får være med i forklaringsmodellen. Det ville blitt for mange nyanser. Det er kvinnesak som myrder.
Sæbjørnsens tårer for det ufødte livet avslører seg som sentimental patina over et iskaldt fiendebilde, der kvinners rett til selvbestemmelse retorisk sidestilles med Holocaust. Det er ikke mye cancel culture her til lands når slikt får komme på trykk.
Spørsmålet er om han har noen forslag til hvordan man bedre kan manøvrere i en vanskelig verden
Klinger vakkert, men kollapser
Sæbjørnsen imøtegår mulige innvendinger ved å understreke at han ikke er «imot kvinners verdi i verden» (en tenkt innvending som først og fremst viser hvor dumme Sæbjørnsen tror at hans meningsmotstandere er). Nei, det kristne menneskesynet har løftet kvinners verdi historisk. Så det så.
I den grad Sæbjørnsen har et uttalt budskap utover sitt private hjertesukk, er det dette: I en ideell verden er det ikke behov for abort. Det er vanskelig å ikke være enig i, og dermed lett å være likegyldig til, plattheter av denne typen.
Spørsmålet er om han har noen forslag til hvordan man bedre kan manøvrere i en vanskelig verden.
Det kan virke som om Sæbjørnsen ikke har noen visjon utover marerittbildene av aborterte førsteklassinger, og det kan se ut som klokskap. Ved å holde seg i følelsene sine unngår Sæbjørnsen virkelighetens fallgruver: totalforbud, straffeforfølgelse og totalitære metoder.
I Sæbjørnsens versjon av kristendom ser vi likevel hvordan den ønskede etikken skinner igjennom. I en ideell, kristen verden verdsettes kvinner, mens menn ansvarliggjøres. Det klinger vakkert, men kollapser i sitt eget ordvalg.
I Sæbjørnsens kristendom ansvarliggjøres ikke kvinner. De bør ikke få bestemme over sin egen kropp, for de kan komme til å gjøre valg som får menn til å gråte.