Hamar bispedømmeråd har sendt ut forslag til ny strategiplan for bispedømmet på høring. Dokumentet gir et interessant innblikk i en virksomhet som organiserer seg bort fra kjernebudskapet
La meg med en gang slå fast: Jeg ønsker Den norske kirke (DNK) alt vel, og jeg ønsker virkelig at DNK skal lykkes. Men for å lene meg på den gamle læresetningen: «Den man elsker, tukter man».
Kirkens sentrale formål er å invitere mennesker inn i en livsforvandlende relasjon med Jesus. Om dette ikke gjennomsyrer en strategiplan for et bispedømme, da kommer man skeivt ut fra hoppkanten, og vil neppe lande med særlig gode stilkarakterer.
Praktiske implikasjoner
«Ingen tro er for liten» er tydeligvis en sentral setning for bispedømmet. Det er ikke vanskelig å forstå intensjonen bak det. Men formuleringen er som hentet ut fra en roman av Paulo Coelho. Alle er enige, men ingen skjønner helt hva det betyr, eller hvilke praktiske implikasjoner det har.
Sett utenfra er det raskt å tolke setningen som en flørt med folkelig spiritualitet à la «det finnes mer mellom himmel og jord» – altså en form for ganske vanlig spiritualitet, som ikke former livene våre. Og den former ikke livene våre fordi den er fri for omvendelse og frelse, og dermed også fri for et ekte møte med nåde. Det blir det Dietrich Bonhoeffer kalte «billig nåde».
Funksjonell ateisme
I engelsk litteratur kalles nåden som er frikoblet fra disippelgjøring for «Functional Atheism». Det minner meg om Magnus Malm, som i boken Som om Gud ikke finnes fremmer tesen om at kirken er en driver bak sekularisering i samfunnet ved å være utydelig på behovet for Jesus.
På side 1 i utkastet til strategiplanen fremgår det: «En strategi handler om å gjøre valg og prioriteringer her og nå for å kunne komme til et ønsket punkt i framtiden». Det er helt riktig, Og det er på dette grunnlaget jeg vurderer strategiens kvalitet.
Det er ikke vanskelig å få øye på alle de gode intensjonene, og de oppriktige, ja prisverdige, ønskene om å trekke kirken inn i vanlige folks hverdag.
Sett fra en PR-rådgivers ståsted, vil kvaliteten på en strategi vurderes etter noen kriterier:
- Får den tydelig frem virksomhetens unike verdiløfte, og virksomhetens unike bidrag? Sagt på en annen måte: Hva kan folk finne i kirken som de ikke kan finne andre steder?
- Henger visjon, misjon og verdiløfte sammen? Prioriteres det i tråd med dette i resten av planen?
- Bidrar den med tydelige styringssignaler til virksomhetens ansatte, som gir hjelp til prioritering, og som gjør det mulig å etterprøve om virksomhetens begrensede økonomiske og personalmessige ressurser brukes for å utføre de aller viktigste oppgavene?
Det som uroer meg litt, med 12 års fartstid som politisk rådgiver på nasjonalt plan, er at logikken i dokumentet er til forveksling lik en politisk programerklæring.
Diskusjon om valg av strategi
Det er ikke vanskelig å få øye på alle de gode intensjonene, og de oppriktige, ja prisverdige, ønskene om å trekke kirken inn i vanlige folks hverdag. Jeg har heller ikke noe ønske eller behov for å betvile motiver, men mer reise en diskusjon om hvorvidt man velger riktige strategiske grep for å realisere målene.
Visjonen til den kristne kirken er Guds rike – en gjenopprettelse av en verden som er på villspor. Dette er for så vidt fint formulert i DNKs visjon Mer himmel på jord.
Misjonen er minst like tydelig. Ja, den er formulert av kirkens grunnlegger selv: Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.
Det er kanskje min hovedinnvending mot utkastet. Det er nærmest umulig å få øye på hvilken strategi bispedømmet har for å hjelpe folk å følge Jesus. Kjent som Misjonsbefalingen, slik at deres hjerter og sinn kan bli forvandlet av ham.
De ser voksne generasjoner som prater og prater, men det leder ikke til handling.
Dette gjelder både i det de skriver om interne prioriteringer og om sin utadrettede virksomhet. Siden dette er selve muligheten for kirken til å være lys og salt, noe annerledes og noe unikt i denne verden, så er det, slik jeg ser det, pussig at dette ikke er gjennomgående i strategidokumentet.
Det manglende premisset
I sin nåværende form hopper strategidokumentet bukk over selve premisset for at Den norske kirke har, eller kanskje jeg skal si kan få, en helt unik stemme inn i debatten om bærekraft. Hvis kirken ikke kommuniserer at vi alle er fanget i vår egoisme, og at vi alle trenger å frelses fra oss selv – selve årsaken til at vi har havnet i de problemene bærekraftsmålene søker å adressere og løse – da blir kirken bare en i mengden.
Hvis kirken ikke snakker om at hjertet vårt må forvandles av Jesus først, så blir alt pratet om klima og bistand fort bare enda mer loviskhet og moralisme. I verste fall blir det godhetsposering, frikoblet fra ansvarliggjøring, og det er noe av det som har gjort generasjon Z aller mest fylt av håpløshet. De ser voksne generasjoner som prater og prater, men det leder ikke til handling.
DNK må bidra med ekte håp og fremtid – altså et møte med Gud selv gjennom Jesus og et nytt liv skapt i oss gjennom Den hellige ånd.