Det å fortelle krever stort mot, og det kan innebære en personlig risiko. Risikoen illustreres godt av Fredrik Solvangs spørsmål til Olaug Bollestad i NRKs Debatten.
Det siste tiåret har flere kjendiser, politikere og influensere fortalt om vonde barndomserfaringer eller egne barndomstraumer. Det er et gode for samfunnet at slike erfaringer artikuleres i det offentlige rom. De ulike fortellingene er viktige av flere grunner. Fortellingene bidrar til å svekke stigmaet rundt barndomstraumer, og gir kulturelle tabuer om foreldre som svikter mindre makt.
Det at flere forteller bidrar også til å sikre større representasjon av den mangfoldige gruppen «vi som hadde en vanskelig oppvekst». I tillegg får barn og unge en mulighet til å føle på gjenkjennelse, og de kan få forbilder som viser at det er mulig å leve et liv med de barndomserfaringer man måtte ha.
Etter vårt syn representerer Solvangs spørsmål om sammenhengen mellom barndomserfaringer og nåværende situasjon, et alvorlig overtramp
Krenkelse av urørlighetssonen
Bakgrunnen for at Bollestad stilte til intervju, var varslingssaken mot henne og hennes avgang som KrF-leder. Disse temaene er ikke vårt fokus. I stedet ønsker vi å rette søkelyset mot hvordan Bollestads barndomserfaringer ble tematisert i denne sammenheng. Etter vårt syn representerer Solvangs spørsmål om sammenhengen mellom barndomserfaringer og nåværende situasjon, et alvorlig overtramp. Slike invaderende spørsmål er faglig og etisk uforsvarlig, og bør anses som en krenkelse av Bollestads urørlighetssone.
Begrepet urørlighetssone kommer fra etikeren Knud E. Løgstrup. Fenomenet urørlighetssone er de fysiske og psykologiske grensene vi har for å beskytte vårt private rom, der vi alle har grenser for hvor langt vi er villig til å slippe andre inn på oss.
En av Løgstrups innganger til urørlighetssonen er skillet mellom våre grunner og våre motiver. Åpenheten mellom oss har grenser, understreker Løgstrup, og han beskriver billedlig «at vi ikke ubedt bare kan trampe inn i dette hellige rommet med gummistøvler».
Løgstrups begrep om urørlighetssonen kan belyse situasjonen som oppstod der Bollestad i beste sendetid måtte gjøre rede for hvorvidt hennes barndom er relevant for å forstå den situasjonen hun nå er i.
Saken som var tema for Debatten, var varslingssaken og Bollestads avgang. Et sentralt anliggende for Løgstrup, er nettopp at man ved å holde seg til saken, også unngår å krenke den andres urørlighetssone. Saklighet beskytter med andre ord mot overtramp.
Solvang kunne fint ha stilt Bollestad utfordrende spørsmål uten å tråkke innenfor urørlighetssonen. Urørlighetssonen krenkes idet Solvang flytter samtalens fokus fra saken, til Bollestads indre liv og «motiver». Dette skjer idet hennes barndomserfaringer og det at hun ikke hadde en mor som «tok henne på fanget», som Solvang sier, blir tema for samtalen.
Bollestad må selv avgjøre om dette opplevdes som krenkende. Vårt anliggende er at debattledere bør kunne holde seg fra å bruke strevsomme barndomserfaringer mot folk på direkten. Det at Bollestad selv har gått langt ved å åpne opp om egen oppvekst, gir ikke andre rett til å trampe inn «i dette hellige rommet».
Vi har alle en barndom som på ulike måter former og preger våre liv
Kan barndommen forklare alt?
Stigmaforskningen viser at det å være bærer av barndomstraumer representerer et sosialt stigma. Mennesker som er åpne om vonde barndomserfaringer, kan oppleve å bli stemplet som «skadet» og særlig sårbare. Forskningen viser også til erfaringer av sosial distansering, og erfaringer av at barndommen misbrukes som fortolkningsnøkkel til å forklare hvem vedkommende er i dag.
Vi har alle en barndom som på ulike måter former og preger våre liv. Like fullt er det uheldig – og farlig – når hobbypsykologer og folk flest gjør seg til talsmenn for et menneskesyn hvor barndom blir skjebne.
En vanskelig oppvekst er ingen livstidsdom, og den offentlige samtalen om barndomstraumer må holde frem menneskers utviklings- og vekstpotensial. Barn med oppveksterfaringer fra eksempelvis norske fosterhjem eller barnevernsinstitusjoner skal kunne bli partiledere, toppolitikere og innta lederposisjoner uten å måtte risikere at disse erfaringene i ulike situasjoner brukes mot dem som et mulig troverdighetsunderskudd og et relasjonelt/profesjonelt handicap.
Retten til å eie og fortolke egen fortelling
Vi bør alle være varsomme med psykologiske årsaksforklaringer som holder mennesker fast i sin fortid. I særdeleshet bør vi som ikke er utdannet innen psykologi avstå fra gjetninger om andre menneskers motiver og beveggrunner.
Forskning på åpenhet om ens indre liv viser at mange har ambivalente erfaringer knyttet til deltakelse i media. Noe av dette handler om at man mister kontrollen over egen fortelling. Forskningen det her vises til omhandler NRK direkte.
Det er også verdt å påpeke det paradoksale i at media på den ene siden løfter frem personlige fortellinger, for så i neste omgang å bruke disse fortellingene til å svekke troverdighet og bidra til stigma.
Vi trenger et samfunn hvor det å fortelle om egen sårbarhet ikke innebærer en risiko for at dette på et senere tidspunkt blir brukt mot en. Vi trenger et mangfold av folk som tør å stå frem med vanskelige barndomserfaringer. NRK har dessverre gitt et bidrag som kan høyne terskelen for og øke risikoen ved åpenhet.