De som er mot dødshjelp, har en viktig jobb å gjøre i å vise at vi faktisk kan hjelpe folk i deres lidelse, mens de som er for dødshjelp, har en krevende oppgave i å begrunne at lidelsen er 1) viktig nok og 2) sterk nok til at man skal ta liv av folk.
Dødshjelp reiser grunnleggende moralske spørsmål, som vi bør svare på dersom vi skal innføre dødshjelp i Norge, slik et økende antall ønsker. Det er særlig to grunner til dødshjelp vi bør se nærmere på:
1) Selvbestemmelse: Personen ønsker det selv.
2) Vi skal redusere lidelse (her og nå eller i fremtiden).
Hva er selvbestemmelse?
I følge det første argumentet over, skal vi drepe et menneske fordi det ønsker det selv. Det er selvfølgelig mange forutsetninger som skal være på plass før dette argumentet er gyldig. Vi må for eksempel vite at personen har beslutningsevne og at ønsket ikke er et resultat av en innskytelse eller press fra andre.
Men la oss tenke oss at personen er beslutningskompetent, har forstått hva hen ber om, og at ønsket er frivillig: Skal vi da drepe personen? Selv de fleste tilhengere av dødshjelp, som legger stor vekt på den enkeltes selvbestemmelse, vil ikke ta liv av noen bare ut fra deres selvbestemte ønske. Selvbestemmelse er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig, betingelse for dødshjelp. Den er et kriterium, men alene ingen begrunnelse.
Hvis selvbestemmelsen alene skulle begrunne en så radikal handling som drap (som utsletter selvbestemmelsen), vil den også kunne begrunne en lang rekke andre handlinger og plikter. Vi vil måtte etterkomme veldig mange ønsker og behov for å være konsistente, for eksempel ønsker om å endre utseende. Det er derfor vanskelig å hevde at selvbestemmelsen alene begrunner drap.
Kan vi ta liv for å redusere lidelse?
En annen mulig moralsk grunn til å ta liv av et menneske, er at vi skal redusere dets lidelse. Det er bred enighet innen de fleste etiske teorier om at enkeltmenneskers lidelser påkaller en moralsk plikt til å hjelpe. Det er denne plikten til å redusere lidelse som er grunnlaget for helsevesenet og andre sosiale institusjoner.
Det vanskelige spørsmålet er hvor langt denne plikten går – og om den går så langt at vi kan drepe et menneske. Vi dreper jo ikke mennesker fordi deres liv er fylt av lidelse eller der lidelsen overgår nytelsen i andre sammenhenger. Det er flere grunner til det.
· For det første avslutter vi ved å drepe mennesker deres eksistens. Da fratar vi dem muligheten av å oppleve noe i fremtiden (enten det er å nyte eller å lide) og til å utøve sin selvbestemmelse (autonomi).
· For det andre må hjelpeplikten veies opp mot andre plikter, eksempelvis plikten til å respektere menneskers liv.
· For det tredje gjelder hjelpeplikten å redusere lidelse – ikke å drepe. Det finnes mange andre måter å redusere menneskers lidelse på, enn å ta livet av dem. Palliativ medisin har som målsetting nettopp å redusere folks lidelse.
Men hva med tilfeller der vi ikke på annen måte klarer å redusere lidelsen – hvis lidelsen er uutholdelig - har vi da en moralsk plikt til å drepe folk? Derom strides de lærde.
De som mener at vår moralske plikt er å maksimere nytelse og minimere lidelse, vil ofte svare ja. De som mener at vår plikt til å redusere personers lidelse stopper ved å utslette dem som person, vil svare nei.
Begge posisjonene – ofte begrunnet av henholdsvis konsekvensetikk og pliktetikk – har sine styrker og svakheter.
Det er altså viktig å skille mellom definisjon, kriterium og begrunnelse
Når er lidelsen uutholdelig?
Her er det viktig å merke seg premisset: uutholdelig lidelse. Hva er det? Hvem bestemmer hva som er uutholdelig?
Det er vanskelig å sette seg inn i andre menneskers lidelse – noen vil si umulig. Personen vet selv hvor stor lidelsen er – og må selv bestemme om den er uutholdelig. Uutholdelig lidelse defineres gjerne som alvorlig smerte, plage eller ubehag som er vanskelig å akseptere eller håndtere.
Men hvis vurderingen av folks lidelse bare styres av selvbestemmelsen, mister lidelsen sin kraft i et etisk argument. Om en person mener at et dårlig eksamensresultat eller varig ansiktslammelse medfører uutholdelig lidelse begrunner det neppe at vi bør drepe hen.
Gjør vi lidelsesargumentet avhengig av selvbestemmelsen, mister vi argumentasjonskraft overfor de som ikke allerede er for dødshjelp. Motstanderne vil innvende at «selvbestemt uutholdelig lidelse» gjør at folk som ønsker å få hjelp til å dø, bare kan si at de lider og at deres lidelse er uutholdelig. Det rettferdiggjør ikke dødshjelp.
Objektive mål gir nye etiske dilemmaer
Hvis man finner objektive mål for uutholdelig lidelse, kunne man unngå dette problemet. Da kan man gi en uavhengig vurdering av at «dette mennesket lider uutholdelig (og vi kan ikke hjelpe det på andre måter), så vi plikter å drepe det (dersom det er dets autonome valg)». Det har dessverre vist seg vanskelig å vurdere lidelse objektivt – både teoretisk og praktisk – og særlig om den er uutholdelig. Prinsipielt sett er all lidelse til å holde ut frem til man dør – fordi man rent faktisk utholder den.
Hvis vi ikke har et klart begrep om «uutholdelig lidelse», vil dødshjelpspraksisen komme til å definere hva vi forstår med begrepet. I Nederland, er de viktigste begrunnelsen for å søke dødshjelp smerte og frykt for fremtidig smerte, tap av selvfølelse og mening, tap av selvbestemmelse eller verdighet, opplevelsen av å være til byrde, angst, frykt for døden, mangel på sexlyst, nervøsitet, nedstemthet, frykt for døden og en følelse av håpløshet.
Om disse fenomenene blir forstått som uutholdelig lidelse, vil praksis definere prinsippet. Med andre ord, om vi innfører dødshjelp ut fra kriteriet om uutholdelig lidelse, uten en klar definisjon av dette, vil dødshjelpspraksisen kunne definere uutholdelig lidelse. Når følelsen av håpløshet er den viktigste grunnen til å søke dødshjelp, så blir håpløshet uutholdelig lidelse. Da blir dødshjelp definert av og ikke begrunnet av uutholdelig lidelse. Igjen mister lidelsesargumentet sin begrunnelseskraft.
Det finnes i dag flere «måleinstrumenter» for å måle uutholdelig lidelse. Problemet er at også disse baserer seg på personens subjektive opplevelse. Da er vi tilbake ved selvbestemt lidelse, som gjør at lidelsesargumentet mister sin moralske argumentasjonskraft og vi kan risikere å gå i sirkel: Personens lidelse var uutholdelig fordi vi tok liv av hen.
Hvilke plikter har vi som samfunn?
Vi har altså en sterk moralsk plikt, som individer og samfunn, til å redusere menneskers lidelse. Derfor er det viktig at vi har god symptomlindring som er tilgjengelig for alle som trenger det og at vi på andre måter hjelper mennesker til å føle livet meningsfullt. Om dette er det bred enighet.
Det er altså viktig å skille mellom definisjon, kriterium og begrunnelse. Selvbestemmelse er et viktig kriterium for dødshjelp, men det gir ingen begrunnelse. Lidelse kan være en begrunnelse for dødshjelp, men ikke når den blir definert av selvbestemmelse. Folk har en lang rekke selvbestemte ønsker som vi ikke etterkommer. Om alvorlig eller uutholdelig lidelse skal være en moralsk grunn for å tilby dødshjelp, må vi ha en klar definisjon av dette, som ikke er avhengig av selvbestemmelsen eller av dødshjelpspraksis.
Så lenge mange av de formene for lidelse som oppgis som grunner for dødshjelp, slik som smerte og opplevelsen av å være til byrde, kan avhjelpes på andre måter enn å ta liv av folk, mangler vi en god moralsk begrunnelse for å drepe dem.
Vi må med andre ord ha veldig gode grunner for å drepe mennesker i Norge (med dødshjelp). At de har bestemt det selv, er ikke en god moralsk grunn. Dersom uutholdelig lidelse skal begrunne dødshjelp, kan det ikke være definert av selvbestemmelsen eller av dødshjelpspraksis.
Debatten har i stor grad handlet om rettighetene til den som søker dødshjelp, men den bør også handle om hvilke plikter vi har som individer og samfunn. Vi har en klar plikt til å hjelpe mennesker som lider – men ikke til å ta livet av dem.
Denne kronikken baserer seg på et kortere innlegg på Forskning.no.
