I Vårt Lands spalter har det den siste tiden pågått en debatt om syndsbegrepet. Den utløsende faktoren for debatten, virker å være en samtale mellom Kjøs og Gjerme under Arendalsuka tidligere i sommer.
I møte med dette og debatten om homofiles plass i kirken er det to spørsmål jeg stadig vender tilbake til:
1. Skal vi endre på reglene slik at de kan romme flere mennesker, i dette tilfelle, de homofile?
2. Eller bør vi tydeligere fremholde Bibelens idealer og samtidig erkjenne at de er uoppnåelig for oss alle selv om vi helhjertet strekker oss etter dem?
Idealer og psyken vår
I den nylig utgitte boka til Christian Hjortkjær, Utilstrekkelig - hvorfor den nye moralen gjør de unge psykisk psyke, beskriver forfatteren hvordan vi har gått fra et forbudssamfunn med regler, til et påbudssamfunn med idealer og hvordan dette påvirker psyken vår. Forfatteren argumenterer for at det tradisjonelle, regelstyrte samfunnet skapte rammer der målet var å holde seg innenfor ved å følge reglene, men også konsekvensene med utenforskapet som fulgte dersom man ikke klarte å etterleve dem.
Videre argumenterer han for hvordan påbudssamfunnet med sine høye idealer gir en konstant følelse av utilstrekkelighet, noe han hevder rammer beskriver dagens unge. Basert på min egen livsreise, tror jeg han har mye rett i dette.
Som en samvittighetsfull og pliktoppfyllende gutt har jeg hele mitt liv forsøkt å gjøre det som er rett og som jeg har fått beskjed om. Da jeg i tenårene forstod at jeg var homofil og så på det som et brudd på reglene, var jeg villig til å gjøre hva som helst for å endre på det.
Min utilstrekkelighet
Slik jeg ser det idag, var det å bli heterofil i mitt tilfelle et uoppnåelig ideal. Mens noen mente jeg kunne bli fri fra disse følelsene, forsøkte andre å lage ulike regler som skulle bure følelsene inne. I møte med disse idealene og reglene kjente jeg meg til slutt utilstrekkelig, livet ble ikke bærekraftig og jeg fikk det ikke til.
Heldigvis var det ikke første gang jeg hadde kjent på denne følelsen.
Da jeg som 17-åring bøyde kne og dedikerte meg til troen etter «et møte med Jesus», var det ikke fordi jeg levde opp til noen regler eller idealer. Gud møtte meg ganske enkelt der jeg var, midt i min utilstrekkelighet. Det er dette jeg har erfart som nåde, og på den hviler hele mitt liv.
For andre som står rundt og aldri har ligget i søla, alltid levd opp til idealene eller «innenfor reglene» er det lett å ha sterke meninger om de av oss som ikke «får det helt til». For mange av oss som lever med en konstant følelse av utilstrekkelighet, er det vår erfaring av nåde som holder oss oppreist hver eneste dag.
Streken i sanden
Hjortkjær beskriver det på følgende måte: «Hvis vi kan lære noe av historien, er det at en sterk, etisk forpliktelse er veldig god for både samfunnet og for hver enkelt - men psykisk destruktiv dersom den får stå alene». På godt og vondt har vi klart å oversette kristendommens ideal om det perfekte feilfrie mennesket til er alminnelig jordisk ideal, men vi har glemt at idealet var guddommelig, altså overmenneskelig. At hele poenget var at bare Gud kan oppfylle dette idealet. Vi andre dødelige må, slik Hjortkjær skriver i boken, «nøye oss med å være mennesker».
Gud er blitt mer hellig og nåden er blitt enda større
Bør vi da flytte på reglene og standarden slik at de blir oppnåelig for mennesker, også homofile? Jeg vil påstå at det er dette mange konservative har gjort i møte med mange av Bibelens harde ord, også de bibelversene man mener omhandler homofili i vår tid.
Faren er at man bagatelliserer vers som rammer en selv og betoner dem som rammer ens bror. Da er det lett å frimodig tegne en strek i sanden, definere seg selv som trygg på innsiden – for så å definere andre utenfor, som om himmel og helvete hviler på hver sin side av grensedragningen.
Guds frelsesverk
Et annet alternativ er å tydelig fremholde Bibelens idealer, erkjenne at de er uoppnåelig for oss alle, og helhjertet strekke oss etter dem som likemenn. Hjortkjær skriver at kristendommen på sitt beste er en kombinasjon av disse to. En sterk etisk forpliktelse på å leve opp til idealet og en barmhjertig og kjærlig ettergivelse av den den utilstrekkeligheten som idealet uungåelig skaper.
Slik jeg ser det idag, har mange nedtonet Guds standard og hellighet for å gjøre den oppnåelig for mennesket å etterleve. Min livsreise har vært motsatt: Det er ved å innse Guds fullkommenhet og min egen utilstrekkelighet at jeg har funnet mening i troen på Guds frelsesverk og forsonet meg med Gud. Enkelt sagt: Gud er blitt mer hellig og nåden er blitt enda større.
