Terrorangrepene 22. juli 2011 førte til et unikt og merkelig nasjonalt fellesskap. Kun få dager etter bombeangrepet i Oslo og massakren på Utøya, vokste det frem en enorm vilje til å manifestere styrke og solidaritet. Mer enn én million nordmenn tok til gatene i rosetog over hele landet. Et sterkt ønske om å forsvare demokratiet forente store deler av befolkningen.
I denne intense situasjonen ble rosetogene nærmeste selvforklarende: Da det ble krevet, hadde det norske folk en naturlig og iboende evne til å beskytte landet – som om det bor en essens dypt inne i alle nordmenn som gjør dem enig og tro så lenge Dovre står. I en uvirkelig og truende tid fremstod nasjonen som et trygt og solid fundament man kunne bygge fellesskap på.
Nå – mange år senere – har vi større avstand og en mulighet til kritisk å analysere den norske selvforståelsen i tiden rett etter terrorangrepene. I min nye bok Rosetogenes paradokser forsøker jeg å gjøre dette ved å ta leseren tilbake til denne tiden og ved å undersøke hvordan og hvorfor det norske folk og det norske samfunn reagerte slik det gjorde. Jeg har skrevet boka, fordi jeg tror vi har mye å lære av å gjøre et dypdykk i hva som skjedde da et helt land ble kastet ut i en krise, og folk svært raskt måtte finne frem til tanker, følelser og handlinger som kunne skape mening i en vond og uvirkelig situasjon. Dette var en ekstrem og avvikende periode i norsk historie hvor både folk flest, ledere, politikere og journalister oppførte seg svært annerledes enn normalt. Dette skapte raskt en rekke paradokser.
Vi må derfor ikke på forhånd diskvalifisere et fenomen som gir mening til utallige liv
Dyp nasjonalisme
Ett av disse paradoksene er at det som samlet Norge, var en fortelling om at terroren var et angrep på hele landet – dette på tross av at terroren først og fremst var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF – og på tross av at Breivik på mange måter selv var motivert av en form for nasjonalistisk ideologi. I rosetogene var det ikke bare blomster og sang av Til ungdommen. Det var også talløse norske flagg og spontan allsang av Ja, vi elsker – «et trist 17. mai» som en av mine informanter omtaler det.
Siden det nasjonale var den klart viktigste tolkningsrammen, beskriver jeg dette som en «dyp nasjonalisme». Ordet «nasjonalisme» har negativ klang hos mange. Ordbruken er likevel ikke ment som ris (eller ros) fra min side – men som et utgangspunkt for en samtale om hvordan det nasjonale både kan åpne og lukke fellesskap. Nasjonal identitet er en av de viktigste og vanligste kildene til kollektiv identitet på planeten. Vi må derfor ikke på forhånd diskvalifisere et fenomen som gir mening til utallige liv. Ved å granske hvordan nordmenn reagerte på terror, kan vi bedre forstå hva som kjennetegner nasjonal identitet, hvor den kommer fra og hvordan den er skrudd sammen. Tiden etter 22. juli kan rett og slett lære oss noe viktig om hva det vil si å være norsk.
Mutant
Det er velkjent innenfor samfunnsvitenskapen at det nasjonale ofte mobiliseres i krisetider. Dette kalles «samling rundt flagget» («rally ‘round the flag»). Men det er mulig å samles rundt flagget på svært ulike måter. Etter 22. juli ble mange velkjente ideer om Norge mobilisert – men mange andre ideer om norskhet ble aldri tatt i bruk. Og de ideene som ble tatt i bruk, måtte modifiseres og tilpasses situasjonen.
Måten det nasjonale ble mobilisert på etter 22. juli, ble formet av at det skulle skapes en motreaksjon mot Breiviks rasistiske tanker og handlinger. Dermed var det naturlig å vektlegge et nasjonalt fellesskap som var inkluderende og mangfoldig. Daværende statsminister Jens Stoltenberg snakket om et «nytt norsk vi» som var et fellesskap «på tvers av religion, etnisitet, kjønn og rang». Men han proklamerte også fra scenene på Rådhusplassen at «våre fedre og mødre lovet hverandre ‘Aldri mer 9. april’» – som om alle som hørte på, hadde foreldre som levde i Norge i 1940-årene.
Hva har vi lært av dette? Hvilke deler av den norske reaksjonen vil vi ta vare på og foredle?
Nasjonen var den sentrale referanserammen. Men det fantes både tradisjonelle og reviderte måter å være norsk på innenfor denne rammen. Norge etter 22. juli var både gammelt og nytt. Nasjonen ble både reprodusert og mutert.
Hva betydde 22. juli?
Det unike sorgfellesskapet sensommeren 2011 gikk raskt i oppløsning. I årene som har gått, har den nasjonale tolkningen av rosetogene stadig blitt diskutert og kritisert. Var virkelig Breivik kun en slags anti-demokrati som hatet hele Norge? Stod han virkelig helt alene med sine tanker? Håndterte det norske samfunnet terrorangrepene på en god måte? Samtalen om 22. juli har stadig endret seg – selv mange år etter angrepene er forståelsen av 22. juli i bevegelse.
Likevel har den nasjonale tolkningen av rosetogene fortsatt stor oppslutning. Mer enn ti år etter angrepene viser en undersøkelse gjort av Senter for ekstremismeforskning (C-REX) at et flertall av nordmenn tenker at terroren var et angrep på «det norske demokratiet» og førte til at «verdier som demokrati, åpenhet og toleranse [står] sterkere». For noen er rosetogene blitt et bilde på Norge på lik linje med fjorder og fjell. Etter kongens rituelle tale på nyttårsaften, mens nasjonalsangen synges, vises fortsatt bilder fra minneseremonien etter 22. juli, flettet sammen med bilder av dype fjorder og høye fjell.
Pågående prosjekt
Det er menneskelig å søke og å symbolisere fellesskap. Menneskehetens historie er i stor grad historien om den enorme konstruktive og destruktive kraften i slike fellesskap. Og på tross av over 100 år med kritikk av nasjonalstaten, er nasjonen (sammen med religion) fortsatt den viktigste typen fellesskapsbyggende kraft i det 21. århundre. Slik var det også etter 22. juli. I en ekstrem krise ble det nasjonale felleskapet tenkt, følt og gjort på en måte som åpnet noen rom – og lukket andre. Hva har vi lært av dette? Hvilke deler av den norske reaksjonen vil vi ta vare på og foredle? Hvilke deler vil vi kritisere og kassere? Å svare på disse spørsmålene er blitt en del av det pågående prosjektet som kalles «Norge».
