På den fine fagdagen «Framstillinger av jødedom og jøder» ved MF Vitenskapelig høyskole 20. august vart det fleire gonger understreka at jødedom og kristendom er to levande religionar som er nært i slekt med kvarandre. Fleire av medlemmene i utvalet som la fram den omfattande rapporten Den norske kirke i møte med jødedom og jøder i april, reflekterte over utfordringane knytt til den manglande likeverdige samtalen mellom kristne og jødar i ein situasjon med oppblomstring av antisemittisme og også på bakgrunn av terror- og krigshandlingane i Gaza og Israel. Fagdagen vart også avslutta med ein spennande samtale nettopp om religionsdialog med både kristne og jødiske deltakarar.
Det merkelege var at eit sentralt og omdiskutert omgrep i denne samanhengen, nemleg misjon, ikkje, så vidt eg høyrde, vart tematisert i det heile på fagdagen. Utvalsrapporten har ein grundig gjennomgang av former for misjon retta mot jødar gjennom historia, og nemner også Den Norske Israelsmisjonens svært problematiske historie på dette feltet.
Israelsmisjonen
Rapporten skildrar også korleis sentrale teologar og heile kyrkjer etter Holocaust har argumentert mot å drive misjonsverksemd retta mot jødar. Utvalet kritiserer ei formulering i Israelsmisjonens prinsipperklæring frå 2004, men konkluderer med når det gjeld synet på misjon retta mot jødar, at det i bør vere «rom for ulike syn på dette i Den norske kirke.»
Utvalet har samla seg om følgjande konklusjon når det gjeld drøftinga av misjonsspørsmålet: «Utvalget understreker betydningen av at Den norske kirkes relasjon til jøder må basere seg på dialog mellom to likeverdige religiøse tradisjoner. For kirkens del må erkjennelsen om at jøder og kristne dypest sett tror på samme Gud føre til at kirken fortsetter å utforske hva dette betyr for kristen teologi og praksis.» To likeverdige religiøse tradisjonar altså der kristne og jødar «dypest sett tror på samme Gud».
Spørsmålet mitt er om det er mogleg å fasthalde denne konklusjonen og stadig snakke om misjon?
Allereie i november 1942, året før denne salmen vart skrive, vart 537 norske jødar sendt til utryddingsleirar med transportskipet Donau
Eldre salmebøker
Då eg som ein del av det pågåande utgreiingsarbeidet vart spurt om å undersøke korleis jødar og Israel blir framstilt i salme- og sangbøker, oppdaga eg at dei fleste av utsegnene i salmane om «Israel» eller «Guds folk», også måtte bli forstått som kyrkja, eventuelt som ord som peikte mot både kristendom og jødedom. Berre ein kategori salmar peikte seg ut. I dei var det tydeleg at «Israel» og «jøde» berre peikte mot menneske med jødisk tru, og slett ikkje på ein positiv måte (Sjå Kirke og kultur 2/2023). Det dreier seg om det som i eldre salmebøker og i Sangboken stod under rubrikken «Israelsmisjon» eller «Israelsmisjons-sanger». Heldigvis er fleire av desse salmane utelatt frå nyare salmebøker, også i Sangboken. Men fleire av dei er stadig i bruk.
I Norsk salmebok set Arne Skjånes sin salme «Løftet i Guds ord vi kjenner» frå 1943, tydeleg ord på eit håp om at jødar må omvende seg og bli kristne (NoS 693): «Israel skal finne frelse/ i Guds nåderikes kår,/ .../ Ja, den brutte oljekvist/ skal ved tro på Jesus Krist/atter podes inn i stammen». Ein salme frå 1943 altså.
Eit grunnleggjande spørsmål
Kva var det som hendte med norske jødar på den tida? Det veit vi mykje om i dag. For dei nazistiske styresmaktene i Norge spelte det ingen rolle om jødane var kristne eller ikkje. Allereie i november 1942, året før denne salmen vart skrive, vart 537 norske jødar sendt til utryddingsleirar med transportskipet Donau.
Akkurat denne salmen bør nok utgå frå salmeboka så snart det er råd. Men koplinga mellom omgrepet «misjon» og visjonen om alle jødar skal bli kristne, peikar for meg rett mot det grunnleggjande spørsmålet: Er det lenger mogleg både å snakke om «misjon» og «to likeverdige religiøse tradisjoner» der kristne og jødar «dypest sett tror på samme Gud» i same andedrag? Eller må vi finne andre ord som verkeleg peikar mot ein religionsdialog basert på likeverd og respekt for samtalepartnaren?
