Debatten om livssynsåpenhet og diakoni i Vårt Lands spalter har fått fram viktige anliggender, spenninger og nyanser.
Livssynsåpenhet må ikke brukes på en måte som dekker over en dominerende livssynstilknytning på måter som kan tilsløre et ujevnt maktforhold mellom majoritet og minoriteter. Lest med minoritetenes blikk, må ikke livssynsåpenheten bli et påskudd for majoritetens fortsatte hegemoni.
Og diakoni bør ikke brukes til å karakterisere andres virksomhet på måter de ikke kan kjenne seg igjen i, eller akseptere.
Det leser jeg på litt ulike måter som hovedpoeng i innleggene til generalsekretær Birte Nordahl i Samarbeidsrådet for tro og livssyn (STL) (04.09.) og professor Stephanie Dietrich (17.09.).
Vektige anliggender
På den annen side må ikke diakonien i så stor grad løsrives fra den kristne begrunnelsen eller motivasjonen at det blir uklart hva begrepet viser til og praksisen bygger på. Dette er innvendinger jeg hører hos blant andre sykehusprest Aud Irene Svartvasmo (08.09.) og prost Øystein Magelssen (10.09.).
Prest i Areopagos Thomas Erlandsen spør (14.09.) om ikke muligens «livsynsinkluderende diakoni» vil være et begrep som bedre ivaretar hensikten her?
Alt dette er vektige anliggender, som jeg langt på vei deler. De må tenkes inn.
Når jeg i likhet med blant andre Kirkens bymisjons generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal (30.08.) ikke ser en så skarp motsetning mellom diakoniens kristne forankring og dens livssynsåpne karakter i praksis, så er det av noen andre grunner – som også er tungtveiende.
Ulike grunner
For det første: Å se diakonien som etter sitt vesen livssynsåpen både i sitt sikte og sin praktiske utførelse er viktig for å framholde en livssynsbetinget, her kristen, begrunnelse for å fremme et livssynsåpent samfunn. Å bidra til livssynsåpenhet er et diakonalt anliggende. Diakoni søker først av alt å ivareta den andres behov og integritet, ikke ens egen begrunnelse eller identitet.
Dette er også sentralt for å framholde og fortsatt sikre at det livssynsåpne samfunnet inviterer til livssynsforankret innsats og begrunnelser på velferdens fellesarenaer. I et livssynsåpent samfunn bidrar aktører med ulike livssynsgrunnlag for alle og på vegne av fellesskapet. Det skjer for eksempel når KFUK-KFUM driver Forandringshus, Kirkens Bymisjon driver spesialisthelsetjeneste og Lovisenberg driver sykehus. Denne virksomheten er livssynsåpen. Både aktører, deltakere og mottakere inngår i den med ulike personlige overbevisninger og grunner.
Implisitt og eksplisitt diakoni
For det andre kan jeg ikke se at en handling blir mindre diakonal når den gjennomføres av eller i nært samarbeid med mennesker eller organisasjoner som ikke selv bygger på et kristent grunnlag. Gitt at betegnelsen diakonal ofte, innad og utad, brukes som kvalitetsstempel, gir en slik åpnere forståelse av diakonien den fordelen at en ikke legger for stor vekt på intensjonen for vurderingen av handlingens resultat. Det ser jeg som det overraskende poenget i liknelsen om den barmhjertige samaritan – som ikke skal overfortolkes, men heller ikke overses.
Skjelningen mellom implisitt og eksplisitt diakoni er ikke den eneste måten å få fram dette på, og kan hende heller ikke den beste. En mer klassisk tilrettelegging er mellom hva som følger av Guds skapergjerning og hva som er uttrykk for evangeliet i handling, som flere viser til. Det er et mer teologisk språk, som ikke nødvendigvis svarer på de innvendingene som er reist mot faren for å fortolke andres innsats på måter de ikke selv istemmer.
I tillegg er det ikke bare som skaper Gud er nærværende i verden. Vi møter Kristus i vår neste. Og Guds Ånd virker til livsoppholdelse og frigjøring også utenfor kirkens vegger.
Forvandling og forsoning
Erlandsens forslag om «livssynsinkluderende diakoni» er vel verdt å overveie. Men jeg ser her en ulempe som hefter ved inkludering generelt – at det ikke unngår en viss rangering: Noen skal inkludere noen andre.
Felles for disse forklaringsmodellene er at de, på kristent grunnlag, søker å holde oppmerksomheten åpen for Guds mangfoldige virke i verden. Det kan gi både ydmykhet på egne vegne og positiv anerkjennelse av og forventning til andres innsats – til felles beste.
Det bør også åpne opp for bedre tverrfaglig samarbeid for forvandling, forsoning og myndiggjøring, slik diakonene Eilev Erikstein og Gudmund Johnsen Wisløff med rette etterlyser (11.09.) For diakonien vil det viktigste alltid måtte være, som de også skriver, «at folk skal få den beste hjelpen».
