Det sekulære norske samfunnet var inntil nylig det eneste jeg kjente. Her er tro og religion en privatsak. En er stolt av å ikke la det prege samfunnet. En er stolt av at det sjeldent nevnes. For tro og religion tilhører fortiden, og verdens beste samfunn å vokse opp i må være lengst fremme i historiens lange utvikling mot det helt tolerante. Og det må nødvendigvis være det helt sekulære.
Troen kan blomstre
Så dro jeg ut for å studere. I Storbritannia ble jeg kjent med et miljø der mange av mine nye venner hadde hatt en religiøs oppvekst. Der jeg trodde at alle unge av natur var ateister, lærte mitt år i en britisk studentby meg at en moderne oppvekst kan være «meget religiøs». Dette var det viktigste jeg lærte: Tro og religion lever i beste velgående. Og troen og religionen kan faktisk blomstre i omgivelser der åpen samtale og tolerante sinn legger til rette for det. Disse samtalene med medstudenter fra hele verden var mer åpne enn samtalene jeg hadde hatt hjemme. De inneholdt en dimensjon til, den religiøse.
For meg, som ikke er vant til slike samtaler fra min egen oppvekst, var dette berikende og mer åpent enn jeg ventet meg. Ved å la tro og religion være en naturlig del av våre liv, og dermed vår samtale, opplevde jeg at toleransen for hverandre var større. Selvfølgelig var det lov å være ateist i det tjueførste århundre. Men det var også lov til det motsatte.
Å være troende tilhørte ikke fortiden, men var en naturlig del av livet til mange unge studenter ved et av Storbritannias aller beste universiteter. I dette lille studentsamfunnet jeg hadde funnet var tro en selvfølge og dens plass i samtalen noe gitt. Og det var først her, godt inn i tjueårene, at jeg ble bevisst på mitt eget forhold til tro. Nettopp fordi det ble snakket om.
Plutselig ble jeg fri til å velge om jeg ville tro eller ikke. Det valget fantes ikke hjemme i Norge. Fordi samtalen om det ikke fantes. Samtalen om tro ble brått avbrutt da året var over, og jeg dro hjem igjen til Norge. Uten den åpne samtalen om religion ble valget om å tro eller ikke tro borte.
Tro er noe ekstra, noe berikende for individet og for samtalen
Samtalen om tro er nødvendig
I mange sekulære samfunn mangler tro og religion i det offentlige. I en mer åpen tradisjon der tro snakkes om, får en tilgang på denne dimensjonen av livet, samtidig som en kan velge å ignorere den. Men det å ignorere den vil være et aktivt valg en tar selv. Forskjellene mellom det åpent troende og det sekulære samfunn er at det førstnevnte tilbyr et større beslutningsgrunnlag og mer frihet til den enkelte. I et sekulært samfunn presenteres ikke valget om å tro eller ikke. Der tro og religion bortvises til det private, blir unge ateister automatisk hvis de ikke kommer fra et allerede troende hjem. Troen trenger et miljø som snakker om den og tolererer den. Og samtalen om tro gjør at flere kan finne den. Denne samtalen måtte jeg ut av Norge for å oppdage.
Snakker en ikke om tro, så forsvinner den. I sekulære samfunn kan det være vanskelig å finne den igjen. En vet kanskje ikke engang at en leter. Vi ønsker at unge skal tenke kritisk og ta egne velbegrunnede valg. Men i sekulære samfunn blir ikke nødvendigvis alle valgmulighetene likeverdig presentert. Når det snakkes om identitet, bør tro være noe en tenker på. Og nei, det å tro og det å tenke er ikke motsetninger.
Tanke og tro om hverandre
«Troen begynner der tenkningen opphører» skriver den danske filosofen Søren Kierkegaard. Tro er noe ekstra, noe berikende for individet og for samtalen. Det ligger over det å tenke og kan fortsette der tenkning kommer til kort. I sekulære samfunn kan en bare tenke. I åpent troende samfunn kan en både tenke og tro. Toleransen er større fordi samtalen er rikere. Det å snakke om religion som noe selvfølgelig, som noe aktivt, som noe levende, er det som vil gi det beste beslutningsgrunnlaget for hva unge ønsker å tro på, eller ikke tro på, i fremtiden. Toleranse er ikke å ikke snakke om noe. Toleranse er ikke å henvise visse temaer til det private. Toleranse er å oppfordre til den størst mulige samtale. Og samtalen som ikke inneholder tro, er fattigere enn den som gjør det.
