Å tro, å tolerere

ÅPENHET: Det er enkelt å tro at en er tolerant uten å egentlig tolerere tro.

STUDIER: «Å være troende tilhørte ikke fortiden, men var en naturlig del av livet til mange unge studenter ved et av Storbritannias aller beste universiteter» skriver Julian Tepfers.
Publisert Sist oppdatert

Det sekulære norske samfunnet var inntil nylig det eneste jeg kjente. Her er tro og religion en privatsak. En er stolt av å ikke la det prege samfunnet. En er stolt av at det sjeldent nevnes. For tro og religion tilhører fortiden, og verdens beste samfunn å vokse opp i må være lengst fremme i historiens lange utvikling mot det helt tolerante. Og det må nødvendigvis være det helt sekulære.

Troen kan blomstre

Så dro jeg ut for å studere. I Storbritannia ble jeg kjent med et miljø der mange av mine nye venner hadde hatt en religiøs oppvekst. Der jeg trodde at alle unge av natur var ateister, lærte mitt år i en britisk studentby meg at en moderne oppvekst kan være «meget religiøs». Dette var det viktigste jeg lærte: Tro og religion lever i beste velgående. Og troen og religionen kan faktisk blomstre i omgivelser der åpen samtale og tolerante sinn legger til rette for det. Disse samtalene med medstudenter fra hele verden var mer åpne enn samtalene jeg hadde hatt hjemme. De inneholdt en dimensjon til, den religiøse.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP