I januar 2013 ble utredningen hetende «Det livssynsåpne samfunn – En helhetlig tros- og livssynspolitikk» avlevert Kulturdepartementet av et utvalg ledet av nåværende professor i diakoni, religion og samfunn ved MF, Sturla J. Stålsett.
Utredningen ville at myndighetene aktivt skulle anerkjenne at tro og livssyn er viktig i menneskers liv og verdsette tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende kraft. Utredningen gjorde at vi gikk bort fra å omtale samfunnet som livssynsnøytralt til livsynsåpent. Det er blant annet på dette grunnlag Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) jobber: «STL samler bredden av tros- og livssynssamfunn til dialog og politisk arbeid for likebehandling».
Eksplisitt eller implisitt
Spørsmålet som har blitt diskutert en del i siste er om det er riktig å bruke begrepet livssynsåpen sammen med det kristne begrepet diakoni?
Da prest og førsteamanuensis i diakoni ved VID, Gyrid Gunnes, den 11. juli kom med et opprop i Klassekampen som sa at Den norske kirke (DNK) og Kirkens Bymisjon burde ansette progressive muslimer for å styrke likestilling for kvinner og skeive innenfor Islam i Norge, startet en lang debatt i Vårt Land om DNKs og Kirkens Bymisjons diakonale identitet – og rolle overfor andre tros- og livssynssamfunn.
Jeg må medgi at Gunnes sitt forslag kan forstås dit hen at kirken bør skape likestilling i et annet trossamfunn på en måte vi ellers ville tenkt tilhører staten. Jeg antar likevel at dette ikke er hva Gunnes selv tenker, da hun også til Klassekampen sa: «Kirken skal ikke være livssynsåpen, men kristen.»
Fra kirkens ståsted er det en selvfølge at diakoni ikke diskriminerer mellom mennesker basert på et annet livssyn
Jeg oppfatter det som at alle i debatten egentlig er enige i at det er kirkens teologiske utgangspunkt som konstituerer begrepet diakoni, enten det er eksplisitt eller implisitt diakoni. Jeg oppfatter også at alle er enige i at det er politiske aktører som skal arbeide for å skape et livssynsåpent samfunn. For flere har det blitt forvirrende at kirkelige aktører slår sammen begrepene til livssynsåpen diakoni. Begrepet virker å skape usikkerhet på hva som er diakonale oppgaver og ikke, og hvordan diakonale oppgaver skal utføres i møte med andre tros- og livssynssamfunn.
Begrepsbruk
Det kan være generalsekretær i STL, Birte Nordahl, har et viktig poeng når hun spør: «Kanskje det er tid for KFUK/KFUM og Kirkens Bymisjon å se på alternativ språkbruk?» (VL, 03.09). Fra kirkens ståsted er det en selvfølge at diakoni ikke diskriminerer mellom mennesker basert på et annet livssyn. Det ligger også i diakoniens vesen å strekke seg ut for å oppnå dialog og forståelse i møte med mennesker med alle typer livssyn.
Så hvorfor kan vi ikke da bare si at kirken driver med diakoni, og ferdig med det?
Her deler jeg generalsekretær i Kirkens Bymisjons bekymring. Når en av de mest engasjerte diakonale institusjoner forteller oss at flere skremmes bort eller nøler med å ta kontakt når de hører Kirkens Bymisjon og diakoni uten mer forklaring, bør vi lytte. Sturla Stålsetts viktigste poeng, som også virker å være Kirkens Bymisjons poeng, slik jeg hører det, er at vi trenger et begrep som kan rette opp misforståelser.
Så hva med å kalle det «livsynsinkluderende diakoni»? Livssynsinkluderende diakoni sier stort sett det samme som det som brukes nå, bare uten det statlige overformynderiet som ligger og lurer i begrepet livssynsåpen, og uten den tilslørende tendensen som sår tvil om diakonien virkelig er forankret i en kristen tro og bekjennelse. Livssynsinkluderende diakoni gir også en pedagogisk forklaring på nevnte misforståelser som henger ved begrepet diakoni.
