Ingebrigtsen-familien er igjen i medias søkelys etter familiens eldste sønn, Kristoffer Ingebrigtsen, fortalte sin side av oppveksthistorien i Aftenposten. Faren Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for mishandling i nære relasjoner mot ett av barna sine. I Jakob Ingebrigtsens sak er henleggelsen omgjort og etterforskes videre. Faren nekter straffskyld for alle forhold.
Kristoffer Ingebrigtsens historie er vond å lese. Men det gjør også inntrykk å lese kommentarfeltene som ledsager mediedekningen. Jeg gjenkjenner holdningene som kommer frem fra andre saker og mitt arbeid som psykolog, og ønsker derfor å ta tak i noen av dem, uavhengig av denne spesifikke saken.
«Hvorfor sa de ikke noe før?»
Mennesker som har blitt utsatt for grov urett, som vold og overgrep, risikerer å bli møtt fra omgivelsene med bebreidelser fordi de ikke sa ifra før. Ikke sjeldent tillegges de utsatte intensjoner eller motiver for hvorfor de sa noe «akkurat nå», og deres troverdighet og historie trekkes av den grunn i tvil.
Sannheten er at det ofte er svært vanskelig å fortelle om slike erfaringer, noe som etter mitt syn burde åpne opp for en revurdering av foreldelsesfristen i denne typen saker.
Forsker Iris Steine og kolleger har funnet at personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen i snitt bruker 17,2 år på å fortelle om det. Det tok lengre tid jo yngre den utsatte var da overgrepene startet og dersom de ble begått av kjente. Blant årsakene som oppgis for hvorfor det tar lang tid å fortelle, finnes frykt for å ikke bli trodd, skyldfølelse, frykt for å få kjeft, frykt for å splitte familien, trusler, manglende språk og forståelse for hva som har skjedd, samt det hjerteskjærende «visste ikke hvem jeg kunne si det til». Omsorg for og hensynet til overgriper, medvirker også til årelang taushet.
I snitt oppgav de utsatte hele 12,7 grunner til ikke å fortelle. Selv om studien omhandler seksuelle overgrep, kjenner jeg dette igjen fra arbeid med mennesker utsatt for også andre krenkelser, herunder vold. Mange har øvd hele livet på å late som, holde ut og ikke si noe. Å leve over tid i frykt, uten at noen beskytter en og anerkjenner det som har skjedd, er svært skadelig.
Tausheten kan skyldes alt fra trusler til belønning, og ikke minst frykt for hva som vil skje med dem selv, søsken og andre nære, fremtiden, ja, livet, dersom sannheten kommer frem. Noen erkjenner ikke hva de har vært utsatt for før etter mange år, og bruker store deler av livet på å holde det vonde på avstand og håndtere dagliglivets krav. At kommentarfeltene moraliserer over at det har tatt lang tid å fortelle, og samtidig mistenkeliggjør og anklager den utsatte, gjør det ikke lettere for andre å stå frem.
«De burde være takknemlige»
I denne saken gjentas det i kommentarfeltene at brødrene, særlig de suksessfulle løperbrødrene, burde være takknemlige for farens langvarige innsats som trener. Noen skriver til og med at de burde «skamme seg» over å stå frem. Denne måten å feilplassere skyld, og samtidig bagatellisere og minimere alvorlige hendelser på, har jeg sett før. Som om man må «tåle litt omsorgssvikt» hvis det også finnes noe positivt å trekke frem.
Vi som er rundt, bør la hovedpersonene eie sine egne historier
Noe av det verste med at slike holdninger finnes i samfunnet, er at utsatte selv kan internalisere de samme holdningene, og slik la være å fortelle om det vonde fordi noe også var godt. «Jeg fikk jo… Jeg hadde jo… Han prøvde jo…» Det oppstår en forvirring hos den utsatte, usikkerhet rundt hva som egentlig har skjedd, og ofte svært ambivalente følelser overfor personen ansvarlig for handlingene. Da blir det enda vanskeligere å si noe. Den utsatte kan også klandre seg selv for å skape vansker for voldsutøveren, som utsatte tross alt kan være glad i, avhengig av og lojal til.
Omgivelsenes «krav» og «domfellelse» over reaksjonene deres, blir en tilleggsbyrde for mange. «De burde ikke gå der, bo der, gjøre det, være slik.» Dessverre finnes en rekke myter, også i rettsapparatet, om hvordan «ekte ofre» skal føle, reagere, se ut, kle seg eller oppføre seg.
Det er nedslående at mennesker uten innsikt i hovedpersonenes indre liv tillater seg å stille krav til de følelsesmessige reaksjonene på hva de har gjennomlevd, for så å diskreditere livsbelastningene de forteller om fordi reaksjonene ikke er «riktige». Ikke sjeldent fører dette til at den utsatte begynner å tvile på seg selv, egen historie og hva som egentlig har hendt.
«Forsvarerne burde skamme seg»
I en sak med mye følelser og stor offentlig interesse, er det ikke helt uvanlig at det rettes et sinne mot dem som representerer saken i media, som ofte er advokatene. Også forsvarerne, mener enkelte i kommentarfeltene at burde skamme seg.
Kanskje kan vi ta med oss hvor lite vi egentlig vet om hva som skjer innenfor husets fire vegger
Det er naturligvis uproblematisk å diskutere hvordan advokater fyller rollene sine, men å kritisere at de påtar seg et viktig arbeid for klienter i en straffesak, mener jeg vitner om lite forståelse for betydningen forsvarere har for vår alles rettssikkerhet. Er det noe de siste årenes rettsskandaler har vist oss, er det verdien forsvarsadvokater kan ha. For menneskene det direkte angår, vil en dyktig advokat som står ved deres side og kjemper for deres sak, være blant de aller viktigste støttespillerne.
De involverte
Den aktuelle saken skal etterforskes og gå sin gang i rettsapparatet. Vold er ikke en privatsak, familien er profilert, og det er naturlig at saken dekkes i mediene. Jeg håper dette vil foregå med god presseetikk og verdighet som hensyntar alle involverte parter.
Vi som er rundt, bør la hovedpersonene eie sine egne historier. Men kanskje kan vi lære noe om vold i nære relasjoner, konsekvensene det kan få og reaksjonene som kan komme. Kanskje blir vi mer oppmerksomme på hvordan våre holdninger påvirker hvordan vi ser på både voldsutøvere og utsatte. Og kanskje kan vi ta med oss hvor lite vi egentlig vet om hva som skjer innenfor husets fire vegger.
