Hva skjer når antisionisme og israelhat blir normalisert i det norske samfunnet?
Fordømmelse av Israel og et spekter av «antisionisme» preger mye av samfunnsdebatten nå. Hva da med jødisk identitet og synlighet?
Det er noe som skurrer. Som samfunn er vi blitt stadig mer bevisst på å løfte frem mangfold, minoriteter og respekten for ulike identiteter. Vi feirer Pride som en ny nasjonal høytid på linje med 17. mai, der budskapet er stolthet og verdighet for «alle». Du skal være stolt, ikke bare av kjønn og legning, men også etnisitet, religiøs og kulturell tilhørighet, osv. Budskapet er: «Du kan trygt flagge din identitet, vi støtter deg uansett!» Identitet er «hellig», og særlig hvis du tilhører en minoritet. Såfremt det ikke har noe med Israel og sionisme å gjøre.
Jødisk identitet
Vi feirer særpreg, identitetsmarkører, og retten til selvdefinisjon. Bare ikke for jøder? At jøder flest forstår sionisme som retten til et nasjonalt hjemland på historisk grunn, ikke et ekskluderende ultranasjonalistisk prosjekt, hjelper ikke. Sionisme er blitt et skjellsord. Derfor tåles ikke jødiske symboler, israelske flagg og «sionister i våre gater»? For de fleste jøder er sionisme uløselig knyttet til deres identitet. Problemet er bare at det må skjules. Går du med en davidsstjerne eller (gud forby) et israelsk flagg, kan ingen garantere din sikkerhet. Det kan nesten virke som om du må regne med å bli angrepet. Derfor skjuler man heller davidsstjernen eller flagget. Og folk flest reagerer ikke, det bare er sånn.
Vi har for lengst vent oss til at det er døgnkontinuerlige sikkerhetstiltak rundt synagogen i Oslo og andre jødiske samlingssteder. Så vidt jeg vet er det ingen andre religiøse samfunn i vårt land som trenger slik beskyttelse. Det henger en reell voldstrussel over det lille jødiske samfunnet i vårt ellers relativt fredelige Norge, og vi problematiserer det ikke?
Og grunnen? Jo, Israels politikk og krigføring.
Vel. Mange land i verden fører kriger på tvilsomme premisser og driver systematiske menneskerettighetsbrudd. Verdens verste diktaturer får likevel ha sine nasjonale symboler i fred. Vi angriper ikke kinesiske restauranter på grunn av Kinas inhumane behandling av uigurene. Vi tåler å se det iranske flagget til tross for Irans brutale undertrykkelse av kvinner og opposisjonelle. Vi aksepterer russiske kulturuttrykk og minnesmerker til tross forinvasjonen av Ukraina og drapet på Navalnyj. Vi går ikke løs på «synlige» afghanere i Norgemed begrunnelse i Talibans maktovertakelse og drakoniske lover. Vi tåler godt det palestinske flagget, selv om mange palestinere støtter Hamas. Bare for å nevne noe. Vi greier å skille mellom mennesker, nasjonalitet, identitet og politikk.
Demonisering
Men ikke når det gjelder jøder og israelere. Her gjelder visst en annen norm, som gjør enhver synlig identitetsmarkør til provokasjon. Det gir oss liksom rett til å rase. For noen gir det grunn til å utøve vold. Og vi stusser ikke? Det er blitt normalisert, det råder en slags enighet: Av alle verdens land og diktaturer finnes det en forbryterstat i særklasse, Israel. Derfor tåles ikke dens flagg og symboler i offentligheten.
At Ayatollah Khamenei og presteskapet i Iran har erklært Israel som lille Satan, er mest komisk for en moderne sekulær bevissthet. At opinionen i det norske samfunnet er i ferd med å gjøre det samme, er mer urovekkende. Normaliseringen av antijødiske holdninger og israelhat er en blindsone. Jeg er redd det rammer den jødiske minoriteten på måter vi ikke forstår rekkevidden av.
