Vi ble oppmuntret av å lese Sturla Stålsett sin kronikk i VL (27.08). Den gav oss en følelse av at diakoniskapet kom på plass. Hva som er i dette skapet er vel mer uklart? Det viser ordskiftet videre. Diakoni er felleskap og alle kristnes oppgave, eller helst gave.
Som Luther sier er vi alle prester, og alle er diakoner, men i vårt kirkelige tjenestemønster vigsles prester, kantorer, kateketer og diakoner til en spesiell tjeneste. Den barmhjertige samaritan er diakonens store forbilde. Stålsett skriver: «Lukasevangeliet velkjente liknelse om den barmhjertige samaritan er en av diakoniens grunnfortellinger. Her spørres det aldri etter samaritanens tro, begrunnelse eller motivasjon for å hjelpe den skadet i veigrøften … Poenget var, og er i diakonien, at nøden blir sett – og lindret. Hvem som handler, og hvordan, er ikke avgjørende».
Et viktig spørsmål
Den vil sikkert fortsette, diskusjonen om at dersom alt er diakoni, blir ingenting diakoni. Men hvem og hvordan denne tjenesten ledes, er etter vår mening et viktig spørsmål i vår kirke.
Den barmhjertige samaritan var ikke hvem som helst langs veien. Han hadde kunnskap og utrustning til å være diakon, hvilket han viste gjennom denne handlingen.
Esel, olje og vin, ikke minst fagkunnskap, og et vertshus å bringe den nedslåtte til. Som prestene har sin vin, sitt brød og sin sakramentsforvaltning, er det diakonale sakrament menneskemøtet som skaper endring. Eller sagt med det diakonale språket: forvandling, forsoning og myndiggjøring, som tydeliggjør den faglige egenarten og den diakonale ordning.
Behov for tverrfaglighet
Det finnes stor overlapping av tjenester i vår kirke, dette øker behovet for tverrfaglighet. Slik Kirkemøtet vedtok sist år:
«Tjenesten i samfunnsinstitusjonene er et konkret uttrykk for kirkens samfunnsansvar som landsdekkende, diakonal folkekirke. Tjenesten skal ha en profesjonsmessig bredde som synliggjør og bruker den diakonale og tverrfaglige kompetansen.»
Vi er redde for at dette bare blir noe som beskrives eller snakkes om i festtaler
Tverrfaglighet er ikke noe som skal generere jobber til visse yrkesgrupper, men det handler om at folk skal få den beste hjelpen og kvalitetssikring av tjenester. Vel ett år etter Kirkemøtet synes tanken om tverrfaglig kirketjeneste i samfunnsinstitusjoner bare å være et papirvedtak.
Et vedtak viser en strategisk retning for hvordan forstå kirkelige tjenester i samfunnsinstitusjoner. I den offentlige debatten er det ingen teologer, prester, eller biskoper som reflekterer over hva dette betyr.
Profesjonell forståelse
Kirken har nå en mulighet for transformasjon (en helbredelse) ved å åpne seg opp for en praktisk diakonal forståelse av «evangeliet i handling», som former både tanke- og handlingsmønster i hverdagens praksis.
Vi er redde for at dette bare blir noe som beskrives eller snakkes om i festtaler. Vi er redde for at diakonien blir kakepynten, altså et papirvedtak, som lener seg kun på samtaletjenste og sakramentsforvaltning. Biskopene har hovedansvaret for implementering av vedtaket gjennom sin tilsynsordning og visitaser.
Så handler det også om faglig profesjonell forståelse i alle kirkens ledd/ansatte. Her har vi alle et ansvar. Vi ser fram til å finne gode løsninger for en operativ diakonal tjeneste i våre samfunnsinstitusjoner.
Etter Kirkemøtet har vi ikke sett endring i satsing på tverrfagligheten. Med et gledelig unntak for Haukeland sykehus. Så får en jo håpe at det demokratisk valgte Kirkemøtet etterspør resultatet av sitt vedtak i fjor.
