På tide å følge opp papirvedtaket
DIAKONI: Takk til Sturla Stålsett som gav oss en følelse av at diakoniskapet kom på plass. Nå har biskopene et hovedansvar for å implementere Kirkemøtets vedtak om diakoni i samfunnsinstitusjonene.
LIKNELSE: «Den barmhjertige samaritan var ikke hvem som helst langs veien», skriver innsenderne, som jobber som diakoner. Bildet er malt i 1826 av Guillaume Bodinier.
Wikimedia Commons
Vi ble oppmuntret av å lese Sturla Stålsett sin kronikk i VL (27.08). Den gav oss en følelse av at diakoniskapet kom på plass. Hva som er i dette skapet er vel mer uklart? Det viser ordskiftet videre. Diakoni er felleskap og alle kristnes oppgave, eller helst gave.
Som Luther sier er vi alle prester, og alle er diakoner, men i vårt kirkelige tjenestemønster vigsles prester, kantorer, kateketer og diakoner til en spesiell tjeneste. Den barmhjertige samaritan er diakonens store forbilde. Stålsett skriver: «Lukasevangeliet velkjente liknelse om den barmhjertige samaritan er en av diakoniens grunnfortellinger. Her spørres det aldri etter samaritanens tro, begrunnelse eller motivasjon for å hjelpe den skadet i veigrøften … Poenget var, og er i diakonien, at nøden blir sett – og lindret. Hvem som handler, og hvordan, er ikke avgjørende».
Et viktig spørsmål
Bestill abonnement her
KJØP
