I en kronikk 4. september maler Kjetil Haga, kirkevergen i Oslo, med bred pensel om det han kaller byråkrati og privilegier. Han treffer godt med deler av sin analyse, i andre deler ikke like godt. I kjernen ligger likevel synspunktet vi deler: Det er først og fremst gjennom menighetenes arbeid vi utøver vårt oppdrag som kirke.
Kirkerådet løser fellesoppgaver
Likevel må noen oppgaver løses sammen på trossamfunnsnivå. Det er nødvendig for å frigjøre tid og penger til arbeidet lokalt.
Det gjelder for det første oppgaven med å representere Den norske kirke overfor nasjonale myndigheter, overfor andre tros- og livssynssamfunn, i den nasjonale offentligheten og internasjonalt i økumeniske organisasjoner. For det andre gjelder det utvikling av ordninger og løsninger som er felles for hele kirken.
Det jeg kan forsikre Haga om, er at vi som sitter i kirkens ledelse, ikke skyver ansvaret fra oss, men hver dag jobber for å ivareta kirkens beste
Et eksempel på slike fellesløsninger er at Kirkerådet i samarbeid med og på vegne av fellesrådene sikrer personvern og informasjonssikkerhet. Kirkerådet utvikler også i dialog med lokalkirken digitale løsninger som krever store investeringer. Målet er at arbeidet lokalt kan forenkles og kontakten med medlemmene kan styrkes. Alt dette bidrar til menighetenes oppfyllelse av lover og regler, og skal frigjøre kapasitet slik at ikke om lag 350 fellesråd og 1100 menigheter står alene om digitalisering og et stort omfang av nye lovkrav.
Kirkerådet har også lært av fellesrådene som siden 1997 har vært skilt fra kommuneadministrasjonen. Slik kirkevergene gjennom sine administrasjoner har et aktivt myndighetskontaktarbeid med kommunen for å sikre bevilgninger og samarbeid, må Kirkerådet nå også gjøre det samme opp mot staten for å sikre en langsiktig og forutsigbar finansieringsordning for hele kirken.
De siste årene har også bydd på tunge prosesser med deling av Opplysningsvesenets fond, opprettelse av kirkebevaringsfondet og overtakelse av en rekke oppgaver som staten tidligere løste innen HR og økonomi.
Først og fremst lokal
Fortsatt er kirken først og fremst lokal. Det er i kontakt med folk at kirken virker. Derfor må også prioriteringene nasjonalt alltid avveies mot hva som er behovet i lokalkirken, og henge tett sammen med dette. Det er flere viktige samtaler vi må ta i kirken framover.
Fremtiden krever at vi ser på oppgavelisten i Kirkemøtet, Kirkerådet, bispedømmerådene og lokalkirken på nytt. Kanskje skal denne oppgavelisten spisses enda mer. Kanskje kan flere oppgaver ivaretas lokalt, mens andre ivaretas regionalt eller nasjonalt.
Kanskje skal vi utrede færre saker, og sende færre saker på høring. Det vil definitivt spare ressurser i alle deler av trossamfunnet, men vil også føre til mindre involvering, sammenheng og utvikling i kirken.
Kanskje skal vi ha færre sektorvise satsinger, men konsentrere oss mer om noen kjerneoppgaver. For eksempel har et felles løft om dåp hatt effekt. Nedgangen i dåpstallene er stoppet. Samtidig må vi hele tiden ha rom til å prioritere dette viktige arbeidet og menighetene må få nok ro til å jobbe lokalt.
Haga er også unyansert
Når Haga maler med sin brede pensel, bommer han dessverre i det som ellers er en viktig diskusjon om pengebruk. Han skriver at «25 prosent av omkring 2,5 milliarder går til nasjonale funksjoner». Dette er feil. Det riktige tallet er om lag 7 prosent.
I budsjettet på om lag 2,5 milliarder er 604 millioner kroner (24 prosent av den statlige tildelingen) budsjettert nasjonalt. Av dette går 271 millioner til pensjon for alle prester i lokalkirken og andre som er ansatt regionalt eller nasjonalt. 12 millioner går til lokalkirken i tilskudd til fellesråd og 50 millioner til aktører som Døvekirken, KIFO, Vake, KUN, Kirkens SOS og andre. Om lag 90 millioner er investeringer i digitalisering, der det meste gjelder hele trossamfunnet.
Vi må også snakke sant om omfanget av kirkedemokratiet
Haga kritiserer også opprettelsen av Den norske kirkes eiendomsselskap som skal overta prestegårder og presteboliger fra staten. Stortinget har bestemt at det skal være et vanntett skott mellom økonomien i eiendommene kirken overtar, og den øvrige kirkelige driften. Alternativet til å organisere dette i et nasjonalt eiendomsselskap er ikke kirkebyggavdelingene i de største fellesrådene – men at hvert fellesråd måtte opprette hver sine eiendomsselskaper. Det ville ikke ha spart inn på administrasjon.
Kirkedemokratiets betydning
Vi må også snakke sant om omfanget av kirkedemokratiet. Det er ikke riktig at både leder og nestleder av Kirkerådet er frikjøpt i 100 prosent. I inneværende periode gjelder dette bare leder.
Når staten ikke lenger styrer, må styringen i en luthersk kirke utgå fra medlemmene. Det er opp til de folkevalgte organene å ta riktige valg tilpasset de utfordringene og mulighetene kirken har.
En demokratisk struktur koster penger, og de folkevalgte må ha rammer som setter dem i stand til å utføre det de er valgt til å gjøre. Samtidig har ikke demokratiet i Den norske kirke enda funnet sin endelige form. Også her kan mye forenkles og forbedres, uten at folkevalgte organer reduseres til sandpåstrøingsorganer.
Verne førstelinjen
Haga tar også opp mange andre viktige punkter, som det ikke er rom for å diskutere i en kort avisartikkel. Det jeg kan forsikre Haga om, er at vi som sitter i kirkens ledelse, ikke skyver ansvaret fra oss, men hver dag jobber for å ivareta kirkens beste. Det inkluderer arbeidet for en bærekraftig økonomi, der førstelinjen i så stor grad som mulig vernes. Målet er stadig at kirken skal åpne rom for tro, være der livet leves og være mer for flere – i glede og sorg i alle faser av livet.
