Frelsesarmeen i Lillehammer har innført regler som begrenser matutdelingen til de som mottar økonomisk støtte fra Nav. Dette er et alvorlig symptom på en velferdsstat under press. Når nødhjelp må rasjoneres, smuldrer samfunnets grunnmur under økende ulikhet og sviktende støtteordninger.
En ny type fattigdom
Dagsavisen meldte nylig at Frelsesarmeen på grunn av økt etterspørsel nå krever dokumentasjon fra Nav for at folk skal få mat. Dette er en dobbel belastning for de som allerede er i en prekær økonomisk situasjon. At selv den mest grunnleggende nødhjelpen må rasjoneres, er et urovekkende symptom på systemsvikt.
Dyrtiden har ført til en ny type fattigdom i Norge, der kun 50 prosent av husholdningene ansees som økonomisk trygge ifølge SIFO. Statistikk viser også at 22 prosent av husholdningene mangler midler til uforutsette utgifter, og en av fem nordmenn mangler minst ett materielt gode på grunn av dårlig råd. FN anslår at rundt 10 prosent av befolkningen i Norge lever under den relative fattigdomsgrensen, og over 115.000 barn vokser opp i lavinntektsfamilier.
Tryggheten rakner for de mest sårbare
Denne utviklingen øker presset på ideelle organisasjoner som Frelsesarmeen. FAFOs rapport fra 2023 om matutdeling tegner et bilde av en sammensatt gruppe mottakere, inkludert personer utenfor arbeidslivet, flyktninger og enslige forsørgere. Mange av disse får allerede hjelp fra Nav, men støtten strekker ikke til. Dette handler ikke bare om en midlertidig krise, men om en langsom erodering av den sosiale kontrakten som har holdt Norge sammen i generasjoner. Det vi nå ser er et tegn på et samfunn som svikter sine svakeste. Det burde ikke finnes fattigdom i Norge, men dagens situasjon viser at våre systemer ikke er tilstrekkelige.
Den økende avhengigheten av ideell sektor viser hvor sårbare de mest utsatte er
Offentlige ordninger kommer til kort
Selv om godt utbygde offentlige tjenester som utdanning, barnehager og helsetjenester skal redusere forskjeller i levekår, ser vi nå at mange likevel faller utenfor. Den viktigste årsaken til lavinntekt blant yrkesaktive er lav eller manglende deltakelse i arbeidslivet, men også blant de som får støtte fra Nav, er det mange som sliter med å få endene til å møtes. Når folk stiller seg i matkøer, er det ikke fordi de har et valg, men fordi de er i en desperat situasjon.
Ideell sektor som siste skanse
Den økende avhengigheten av ideell sektor viser hvor sårbare de mest utsatte er. Offentlige støtteordninger kommer ofte til kort i møte med akutte behov, og ideelle organisasjoner som Frelsesarmeen kan reagere raskere og mer fleksibelt. De tilbyr ikke bare mat, men også håp, verdighet og en medmenneskelighet som mange i matkøene sårt trenger. For mange oppleves kontakten med Nav som møter preget av asymmetrisk maktrelasjon, mens de ideelle aktørene tilbyr menneskemøter der man ikke blir vurdert og rangert.
Frivillighetens grenser
Det norske matutdelingstilbudet er i all hovedsak drevet av frivillig innsats. Ideelle aktører gir ikke bare materielle ressurser, men også menneskemøter som ivaretar verdigheten til dem som sliter mest. Det offentlige hjelpeapparatet, med sitt byråkrati, kan være vanskelig å navigere for mange av de mest hjelpetrengende, noe som paradoksalt nok gjør at de ofte ikke får den hjelpen de har rett på. Når nødhjelpen må rasjoneres, synliggjøres sprekkene i velferdsstaten. Frelsesarmeens rasjonering av nødhjelp er ikke bare et symptom på økonomiske nedgangstider, men et kraftig varsel om samfunnets sviktende evne til å beskytte sine mest sårbare medlemmer.
