«Du kommer inn, helt sikkert». Det var det siste jeg hørte fra min kjære sokneprest, der han svarte meg fra sykehuset. Og han skulle få helt rett. Jeg kom inn.
Det er ikke med enkelhet jeg nå skal ta fatt på en ny retning i livet. En retning som på mange måter er helt ukjent, samtidig som den har blitt velkjent. For etter å ha vandret åtte år på en ferdiglagt vei har jeg blitt fortrolig og trygg på at det er denne veien jeg skal gå. Jeg har stadig spurt meg selv hvor veien skal ende, når målet er nådd, men jeg har foreløpig ikke fått noe svar.
I mellomtiden har jeg vandret langs denne veien, møtt mennesker som har fått betydning, sanket erfaring og utviklet mitt åndelige jeg. Jeg har tilegnet meg kunnskap om kristendom, mangfold, etikk og filosofi og jeg har videreutviklet min relasjonelle kompetanse gjennom veiledning og sjelesorg.
Stadig på vei
En kan lure på hva som driver meg, og jeg lurer egentlig på det selv. Og jeg har mang en gang tenkt at jeg nå må være i mål. At det var dette som var hensikten og det endelige punktet på min ferdiglagte vei. Som da jeg sto sammen med soknepresten og sa ja til troen, eller da jeg sto i Skedsmo kirke og ga min første nattverd i en kirke. Da jeg stilte opp på intervju med Egil Svartdahl i Plussprat og fortalte åpent og ærlig om min vei. Eller da jeg dro tilbake til Sandar kirke der alt startet, for da måtte vel i det minste ringen være sluttet? Men selv det var ikke nok.
Jeg opplever at jeg stadig er på vei. Ytre sett har jeg vært innom mange ulike steder langs denne veien. Jeg har besøkt og formidlet min historie i ulike menigheter og jeg har vært på ulike konferanser og samlinger. Jeg har vandret pilegrim i inn og utland og jeg har tilbrakt mange lørdager på MF vitenskapelige høyskole. Indre sett har jeg tatt flere syvmilssteg. Fra å være en usikker og ukomfortabel nytroende til å bli en sikker og trygg kristen. Fra å leve to ulike parallelle liv til å få integrert troen i det ene sanne livet. Vandringer som har vært helt nødvendig for å gå videre på denne veien.
Åpenbaringen
Når det først gikk opp for meg hva det hele egentlig kunne handle om, ble jeg både forundret og skremt. Men jeg ble også overveldet og berørt. For kunne det være dette det hele handlet om og som jeg ble forberedt til? Gjennom rollen som medliturg, formidler og som medmenneske i trossamtaler. Det ble for stort å holde inne og for vanskelig å kjenne på alene, så jeg søkte hjelp.
Hos medmennesker og prester som tidligere hadde blitt sendt min vei. Mennesker jeg ikke alltid forsto hvorfor jeg knyttet meg så sterkt til, men som jeg nå så verdien av. Mennesker i posisjon til å hjelpe meg og som kunne gi meg forståelse. Personer som i grunnen bare hadde ventet på at jeg skulle komme frem til dette punktet. Mennesker som lenge før meg hadde sett hva som måtte komme.
Hvis du nå tenker at dette er galskap, kan jeg ikke annet enn å være enig med deg
Ja, for hvor naiv og blind kan en være. Der jeg vandret for meg selv i mitt indre. For da åpenbaringen kom var det lett å se at det var dette som hele tiden hadde ligget der fremme. For den indre driven kunne oversettes til kall. Et sterkt kall som jeg lenge hadde kjent på, men som jeg ikke hadde forstått dybden av. Så mens jeg hadde blitt utrustet gjennom kunnskap og erfaringer, hadde kallet ligget der hele tiden. I dypet av mitt indre. Og da jeg først kom til dette punktet, denne erkjennelsen, hadde jeg ikke lenger noe valg. Uansett hvor mye jeg forsøkte å argumentere det bort, tenke rasjonelt og bruke hodet, var det ikke mulig å stoppe det. For jeg var kallet. Av Gud til tjeneste.
Sårbar, men meningsfull vei
Jeg skal innrømme at det ikke bare har vært lett å gå denne veien, og det var med stor spenning jeg møtte opp på MF vitenskapelig høyskole i august. Ikke for å ta enda ett emne i KRLE, men for å ta fatt på erfaringsbasert master prest. Sammen med flere andre hadde jeg min første studiedag på det som skal bli min vei mot prest. En sårbar, men meningsfull vei. Og etter fire dager med prekenlære, prekenanalyse, liturgisk ledelse og sang, er jeg sikker. Det er ingen vei tilbake.
Og hvis du nå tenker at dette er galskap, kan jeg ikke annet enn å være enig med deg. Jeg har tross alt en trygg og interessant jobb som jeg trives godt med. I en profesjon hvor jeg kjenner på en sterk identitet. Men det er ikke til å stoppe, for det som ble sådd i meg fra jeg ble født, har vokst seg sterkt og modent. Sennepsfrøet i meg har fått fotfeste og surdeigen har gjennomsyret meg.
Ja, dette er overveldende og overraskende, men jeg skal gå inn i det med en takknemlighet over livet
Jeg er rustet og klar til å ta et steg videre på den ferdiglagte vei. Så i tiden fremover må jeg manøvrere mellom tro og vitenskap ved å balansere fagene radiografi og teologi. Hvor en profesjonsidentitet er veletablert og en annen skal utvikles og modnes. Men når dagen for ordinasjon en dag kommer, er jeg helt sikker på at radiografen i meg vil være stolt og glad for at jeg fulgte mitt kall, og velvillig lar presten få ta ett skritt frem.
Lene meg på Ham
Ja, dette er overveldende og overraskende, men jeg skal gå inn i det med en takknemlighet over livet. Jeg skal lene meg på Ham som har kallet meg til seg og jeg skal i ydmykhet ta med meg visdom fra alle som har vandret sammen med meg langs denne veien. Både fra de som lever i dette livet og fra de som har gått videre. Og kunnskapen fra min sokneprest vil være ekstra kjær. Han har rustet meg til tjeneste med sin kompetanse og erfaring, og min prestegjerning vil for alltid være en del av hans arv. For jeg kom inn, kjære sokneprest, jeg kom inn.
