Vårt Land kritiserer på lederplass torsdag 29. august publiseringen av dagboken som min farfar Peder Olsen skrev fra sine samtaler med Quisling. Dersom Vårt Land mente at materialet ikke hadde verdi, enten historisk eller nyhetsverdi, vil jeg anta at de hadde gjort en redaksjonell vurdering om at boken ikke skulle omtales. Det gjorde de ikke. De anså det, i likhet med meg, som viktig. Hvis Vårt Land virkelig mener at det har skjedd et etisk brudd, og at det er kritikkverdig, er det underlig at de velger å omtale boken Kruttårnet så grundig som de har gjort, også i et intervju med meg om boka.
Etiske refleksjoner
Jeg er takknemlig for at Vårt Land har omtalt historien om dagboken, samt innholdet i den så grundig som de har gjort. Vårt Land har dermed gjort de samme etiske refleksjoner som meg: Dette er et materiale som har stor samfunnsmessig verdi å publisere, og det foreligger intet etisk brudd. At en av fengselsprestene som Vårt Land har kontaktet om saken, svarer som de gjør, er forståelig. Det hadde gjort jobben deres umulig om de modererte taushetsplikten – selv om den også for dem har sine grenser.
Det betyr imidlertid ikke at det har vært et etisk brudd å skrive Kruttårnet. Min farfar Peder Olsen holdt sin taushetsplikt. At han gjorde notater er ikke uvanlig. Han delte dem ikke med noen. Det var det jeg som gjorde, 70 år etter Quislings død, 38 år etter farfars bortgang.
Jeg har ikke avlagt et taushetsløfte overfor Quisling. Han er død og han har ingen arvinger. Som nevnt i Vårt Lands egen sak fra denne uken: Både jeg og familien har tatt dette på det største alvor, og vurdert de ulike pliktene opp mot hverandre: Er plikten overfor Quisling viktigere enn plikten overfor historien og samfunnet? Kan det tenkes at det å gi et helere bilde av hvem Quisling var, er å vise en større respekt for hans menneskeverd?
At Vårt Land hevder at materialet ikke har historisk betydning, viser en manglende kunnskap om historien, og hvilken betydning historien har for det som skjer i dag.
---
Kruttårnet
- Dokumentarbok av Håkon F. Høydal om samtalene mellom presten Peder Olsen og Vidkun Quisling (J.M. Stenersen, 2024).
- Quisling var ministerpresident under okkupasjonsårene, og ble dømt til døden for landsforræderi.
- Før han ble henrettet hadde han en rekke sjelesørgeriske samtaler med Olsen, som noterte ned innholdet i samtalene i en notisbok.
- Den nye filmen Quislings siste dager, er også basert på prestens notisbok.
- Olsen selv mente innholdet i boken var taushetsbelagt. Barnebarnet Håkon Høydal, som er journalist i VG, gjorde det kjent første gang i en VG-artikkel fra 2015.
---
Presseetikken
Historiker Hans Fredrik Dahl sa til VG allerede i 2015: «Jeg håper at du kommer til at dere kan publisere det, for dette er et historisk viktig dokument som fortjener å se dagens lys.» Dahl var også tydelig på at dagboken avslørte noe nytt om Norges mest forhatte mann: «Her innrømmer han at han kanskje tok feil. Dette er helt nytt, og noe annet enn hva vi vet han har sagt tidligere.»
At Vårt Land hevder at materialet ikke har historisk betydning, viser en manglende kunnskap om historien
Vårt Land skriver at jeg må måles opp mot presseetikken. Det er jeg helt enig i. Den er mitt etiske rammeverk, og et jeg er stolt av å følge. Vårt Land vet like godt som meg hvor alvorlig det er å bli anklaget for brudd på disse retningslinjene. Hadde jeg vært i nærheten av å bryte det, hadde jeg ikke publisert denne historien. Jeg antar at Vårt Lands egne vurderinger omkring sin publisering underbygger at etikken er på plass, til tross for hva de forsøker å hevde på lederplass.