Denne høsten slippes både spillefilmen Quislings siste dager og dokumentarboka Kruttårnet, som er basert på notatboka til fengselsprest Peder Olsen. Boka gis ut i slutten av august, mens filmen hadde premiere sist søndag under filmfestivalen i Haugesund.
Flere fengselsprester sier nå at publiseringen av notatene reiser store etiske spørsmål knyttet til presters taushetsplikt.
– Jeg kjenner ikke bakgrunnen for publiseringen, men umiddelbart synes jeg det virker høyst problematisk. Alt i meg sier at dette må være galt, sier Eirik Mills som er fengselsprest ved Ullersmo på Kløfta.
Er det flere sånne historier som kan komme med tiden? Og senkes terskelen for når man snakker om det som er taushetsbelagt?
— Eirik Mills, fengselsprest
– Et løfte om fortrolighet
Som fengselsprest har han mange samtaler med de innsatte på Ullersmo, og han sier taushetsplikten som han har som prest, er helt avgjørende for å bygge tillit, slik at han kan tilby de innsatte et trygt rom for å snakke.
Nå stiller han to spørsmål:
Hvorfor tok presten Peder Olsen vare på notatene fra samtalene med Quisling?
Og kan virkelig avstanden i tid rettferdiggjøre at notatene offentliggjøres?
Mills sier han selv aldri kunne gjort slike notater, og desto mindre tatt vare på dem hjemme. Og han er sterkt tvilende til at avstanden i tid skal spille en rolle:
– Dette handler om respekt for mennesket og menneskeverdet. I min jobb møter vi hver dag mennesker som har gjort forferdelige ting. Men også de er mennesker som skal møtes med samme verdighet som alle andre. Og det må også gjelde for Quisling, sier Mills, og utdyper:
– Det er lett å tenke at vi ikke skylder Vidkun Quisling noe, men det gjør vi faktisk. Vi skylder ham å holde ord. Han ble gitt et løfte om fortrolighet, og det løftet burde vi holde.
---
Quislings skriftefar
- Peder Olsen var sykehusprest og fikk jobben med å være sjelesørger for Vidkun Quisling mens han satt i fengsel etter frigjøringen.
- Quisling var leder for Nasjonal Samling og ministerpresident under krigsårene. Han ble dømt til døden under landssvikoppgjøret.
- Olsen tok notater fra sjelesorgsamtalene som han oppbevarte i skrivebordsskuffen.
- Denne høsten er notatene til Olsen blitt grunnlaget både for en bok og en film.
---
Frykter terskelen senkes
– Kan ikke offentliggjøringen også bidra til å få fram nye og menneskelige sider ved ham?
– Absolutt. Og det er noe jeg også erfarer når jeg har samtaler med innsatte. De kan åpne opp om sin sårbarhet, og selv om jeg kan kjenne stor forakt for hva de har gjort, får jeg medfølelse for deres skjebne, og kan se at dette også er «en bra fyr».
– Kan publiseringen rokke ved tilliten til din profesjon?
– Neppe denne ene saken, som tross alt er veldig spesiell. Men det er likevel noe med å gå «ned en vei». Er det flere sånne historier som kan komme med tiden? Og senkes terskelen for når man snakker om det som er taushetsbelagt?
– Unikt innblikk
I følge barnebarnet Håkon Høydal, mente Peder Olsen selv at opplysningene var taushetsbelagte.
Høydal er VG-journalist og har tidligere brukt opplysningene i en artikkel i VG. For tre år siden han ble kontaktet av teamet til filmskaper Erik Poppe, som ønsket å bruke de samme opplysningene til lage en fiksjonsfilm.
Nesten samtidig med filmen, som hadde premiere sist søndag, slippes boken Kruttårnet på J.M. Stenersen forlag, som Høydal selv har ført i pennen. Dette er en dokumentarbok som gjengir samtalene mellom Quisling og Olsen, men der det ikke drøftes nærmere hvorfor taushetsløftet blir brutt.
– Hvorfor valgte du å offentliggjøre innholdet i notatboken?
– Farfars dagboknotater gir et unikt innblikk i Quislings siste måneder og timer, og er et viktig dokument, svarer Høydal.
– Er resten av familien enig i at det er riktig å offentliggjøre det?
– Ja. Før publiseringen i VG for ti år siden snakket jeg med dem, og også da Poppe ønsket tilgang til notatene mine fra farfars dagbok.
– Hvis Olsens ønske om å overholde taushetsplikten ikke skulle etterkommes: Ville det ikke vært mest ryddig å gi det til historikere?
– Det finnes mange dyktige historikere som kunne gjort et godt arbeid med dagboknotatene, men det hadde blitt en annen, mindre nær historie enn den jeg forteller i Kruttårnet, svarer Høydal.
Boken kommer i butikkhyllene 28. august.
Lovfestet plikt
Presters taushetsplikt følger både av prestenes ordinasjonsløfte og av forvaltningsloven. Den hjemles også i straffeloven, blant annet ved at prester har plikt til å avverge visse straffbare hendelser dersom de får vite om dem i sjelesørgeriske samtaler.
Elisabet Kjetilstad, som er fengselsprest ved Bredtvedt kvinnefengsel, sier på generelt grunnlag at det er veldig problematisk at taushetsplikten blir brutt. Bare et samtykke fra den andre, eller det at presten får kjennskap til opplysninger om fremtidige forbrytelser eller at liv og helse står i fare, kan løse en prest fra taushetsplikten.
I så fall skal presten også gjøre samtalepartneren oppmerksom på at presten vil gi opplysningene videre, forklarer hun.
Samtalene mellom prest og innsatt skal heller ikke journalføres noe sted.
– Prester skal ikke skrive dagbøker om dem man er i samtale med, og det som blir sagt skal ikke gis videre til andre, sier Kjetilstad, og understreker at dette gjelder uavhengig av hvem man snakker med:
– Quisling var en landsforræder, men da han ble fengslet, var han et menneske i en svært sårbar situasjon. Og taushetsplikten er der nettopp som et vern for den svake parten. Den andre skal vite at det som blir sagt, blir mellom oss to og Gud, sier hun.
Marit Skartveit, som er fengselskapellan for Frelsesarmeen mener publiseringen av notatene fra samtalene med Quisling hadde vært mindre problematisk dersom det var Quislings etterkommere som hadde gitt ut notatene – og ikke prestens etterkommere.
Quisling hadde ingen barn, og hans kone Maria døde i 1980.
Da Quisling ble fengslet, var han et menneske i en svært sårbar situasjon. Og taushetsplikten er der nettopp som et vern for den svake parten.
— Elisabeth Kjetilstad, fengselsprest
Dette sier konsulentene
Tidligere fengselsprest Terje Auli som var konsulent for teamet bak Quislings siste dager forteller at han reagerte på materialet som lå til grunn for filmen:
– Jeg skal ikke felle noen dom over Peder Olsen. Men jeg selv ville aldri tatt notater og tatt vare på dem. Og dette sa jeg også til filmteamet, sier Auli.
En annen av konsulentene til filmen var Olav Dag Hauge, tidligere domprost i Oslo. Han er sønn av Dagfinn Hauge som var fengselsprest på Akershus festning under krigen og en nær venn av Peder Olsen.
Sønnen har lest spillefilm-manuset bak Quislings siste dager, og sier han ikke opplevde at det kom fram noe problematisk i spillefilmen, men at filmen gir et viktig bidrag til forståelsen av Quislings person.
– Så jeg er ganske avslappet her. Når det er sagt, så sitter jeg på dagbøkene til min egen far. Der finnes det mer stoff enn hva som er kommet fram, men dette vil jeg ikke gi ut, sier Hauge.
Spurte de etterlatte
Rett etter krigen skrev nemlig faren hans boken Slik dør menn, som forteller om dødsdømte norske motstandsmenn, som han møtte blant annet den siste kvelden før de ble henrettet av okkupasjonsmakten.
I forordet problematiserer Hauge at han gjør samtalene med de dødsdømte til «folke-eie». Han skriver så at «For sikkerhets skyld er praktisk talt alt som ble sagt på tomannshånd sløyfet. Hvor det har vært den minste tvil om hva som kunne tas med, har vedkommendes pårørende lest gjennom manuskriptet.»
Olav Dag Hauge sier faren hans var tydelig på at samtalene han hadde hatt under to øyne ikke skulle komme ut.
– Hva handlet det om?
– At han hadde en sterk opplevelse av at taushetsplikten ikke skulle brytes.
Risikabelt å skrive ned
Fengselsprest og forfatter Kjell A. Nyhus stusser over at Olsen skrev ned og tok vare på notatene:
– Det er en ganske risikabel ting å gjøre. For hvis du ikke brenner papirene, så vet du jo at noen kommer til å finne dem og lese det, sier Nyhus, som selv har skrevet bok om livet bak murene, blant annet fra en retreat i Halden fengsel. Her gjengis også sjelesorgsamtaler:
– Men alle gutta som var med, hadde godkjent det jeg siterte, og på den måten løst meg fra taushetsplikten. Når det er sagt, var det likevel ting jeg ikke skrev, fordi jeg tenkte at det kunne være at vi ikke forsto rekkevidden av det.
Han vil ikke felle en dom over Olsen, men sier saken reiser mange spørsmål som han håper både forlaget og filmteamet har vurdert:
– Og som utgangspunkt, vil jeg si at et ønske om taushet er noe man skal ta hensyn til.