Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Alle mennesker er skapt i Guds bilde. Alle mennesker skal derfor bli tatt imot og behandlet humant, uansett hva de har gjort seg skyldig i. Dette har alltid vært en kristen grunnholdning. Barmhjertighet avhenger ikke av mottaker.
Dermed finnes blant annet fengselsprester, og de er villige til å lytte til de verste forbrytere. Fengselsprestene arbeider et av stedene menneskeverdet står under press, og blant deres oppgaver er å stadig gjenerobre det som går tapt av humanitet og medmenneskelighet bak murene.
Taushetsplikten er ikke en oppfordring som kan settes til side dersom andre hensyn tilsier det
Quislings sjelesørger
Også Vidkun Quisling, mannen hvis navn har blitt synonymt med sviker, var et menneske. Også han hadde rettigheter. Selv da rettsvesenet dømte ham til døden i 1945, sendte kirken sin mann til cellen. For heller ikke en som er fradømt livet skal fradømmes menneskeverdet. Fengselsprest Peder Olsen var Qusilings sjelesørger.
Olsen tok notater, og disse kom med tiden i barnebarnet Håkon Høydals hender. Høydal er journalist, og publiserte innholdet i notatboka i VG i 2015. Nå har han skrevet dokumentarboka Krutttårnet, og samtidig kommer fiksjonsfilmen Erik Poppes film Quislings siste dager. Filmen er også basert på notatboka.
Vårt Land har dekket sakskomplekset grundig. Både bok og film omhandler et stort nasjonalt traume som i liten grad har blitt behandlet i kunsten tidligere. Det er ikke rart at interessen for dette materialet er stor.
Etisk svikt
Like fullt ligger det en stor svikt under begge verk. Peder Olsen hadde taushetsplikt. Den plikten brøt han ved å gjøre innholdet i de taushetsbelagte samtalene tilgjengelig for andre. Kun ved fare for liv og helse, altså når presten tror noen vil kunne komme til å komme til alvorlig skade, skal taushetsplikten brytes. Dette er en viktig beskyttelse for enhver konfident i sjelesorg, og også for sjelesorgen som fenomen. Til syvende og sist handler det om konfidentens menneskeverd, også når vedkommende heter Vidkun Quisling. Vi vet ikke hvorfor Olsen lot innholdet i samtalene bli funnet av andre, kanskje tenkte han at målet helliggjorde middelet. Men det er en feilslutning. Taushetsplikten er ikke en oppfordring som kan settes til side dersom andre hensyn tilsier det.
Håkon Høydal er ikke prest med taushetsplikt, og har dermed ikke brutt noe løfte. Men han må måles opp mot presseetikken. Det er ikke fremmed for journalistikken å publisere taushetsbelagt materiale. Men svært privat informasjon, som for eksempel en psykiaters protokoll, skal bare offentliggjøres dersom relevansen er svært høy.
Er relevansen svært høy i denne saken? Bidrar notatene fra samtalene med Quisling til vesentlig endring av hvordan vi skriver norsk krigshistorie? Svaret på det ser ut til å være nei. Samtalene publiseres ikke på grunn av sin historiske verdi, men gjøres til underholdning i film og bok.
Håkon Høydal burde ha målt bruddet på privatlivets fred opp mot informasjonsverdien og burde antakelig konkludert med at han ikke skulle ha videreformidlet innholdet i notatene. Og Peder Olsen burde ikke ha etterlatt seg en notatbok, eventuelt burde han lukket den behørig igjen og oversendt den Arkivverket.
