Ordet «dannelse» lyder kanskje gammelmodig og spissborgerlig for enkelte moderne ører. Men i anledning semesterstart og immatrikuleringen av nye studentkull er det verdt å minne om at dette er langt fra et utdatert begrep og ideal.
Student, ikke elev
Høyere utdanningsinstitusjoner sies gjerne å være dannelsesarenaer. Med det sikter man ikke kun til den faglige reisen de unge håpefulle skal på, men også den personlige modningsprosessen de skal gjennomgå. Her skal de møte motstand, her må de belage seg på uenighet, her må de forholde seg til – og håndtere – at ikke alt serveres på et skinnende sølvfat av en ettergiven morsfigur. De skal initieres i en gjenstridig verden.
Et viktig skille i så henseende er forskjellen mellom student og elev. En elev er i en viss forstand underlagt et overvåknings- og kontrollregime med hensyn til obligatorisk skolearbeid (lekser, oppmøte, prøver), mens en student i større grad er fristilt, herre i eget hus (hybel). Denne autonomien kommer imidlertid med et kompletterende sett forventninger og krav. Studenten styrer mye av egen hverdag: Man kan ofte velge hvor og når man leser pensumlitteratur og skriver kvalifiseringsoppgaver. Samtidig forventes det at man gjør det, og det innen satte frister.
Studentens frihet er således en frihet under ansvar. Mange aksepterer dette og røkter sitt ansvar med omhu. Dessverre synes også en del å glemme eller regelrett benekte at den nyvunne friheten ikke er ubegrenset, men tvert imot at den best realiseres og utøves innenfor fastlagte rammer.
Påtatt hjelpeløshet
Anekdoter er ikke empiri, ergo må en være varsom med å generalisere fra enkeltopplevelser til allmenne trender. Like fullt mener jeg å observere en gradvis nivellering av forskjellene mellom elev- og studenttilværelsen, en utglidning der stadig flere studenter ter seg som glorifiserte elever.
Én ting er den enerverende bruken av henholdsvis «skole» og «lærer» istedenfor «universitet» og «foreleser» (evt. «professor»). Verre er det med den påtatte hjelpeløsheten enkelte går studentlivet i møte med.
Et par eksempler: Vet du ikke når eksamen avholdes, kan det være formålstjenlig å sjekke emnesiden, spesielt seksjonen titulert «info om eksamen», før du bombarderer vitenskapelige og administrativt ansatte med gjentatte henvendelser via telefon og epost (for øvrig fint om du innleder med «hei» og signerer med navnet ditt).
Jeg har sett tydelig forbauselse i studenters fjes idet jeg har understreket at de selv plikter å påse at studieplanen følges til punkt og prikke
Går du glipp av en viktig innleveringsfrist det attpåtil er blitt behørig opplyst om, både muntlig og skriftlig, kan du ikke komme rekende et par uker etterpå og bedyre din uskyld, samtidig som du opptrer indignert og forarget over at «ingen fortalte meg det», og «hvordan skulle jeg vite det?» (du fikk tre separate påminnelser på epost).
Rettigheter og plikter
Som student har du en rekke rettigheter, men også plikter. Noen har øyensynlig vanskelig for å avfinne seg med det faktum. Dessuten later det til at en økende andel ikke godtar at andre personer, ukjente sådanne, kan sette grenser for dem.
Jeg har sett tydelig forbauselse i studenters fjes idet jeg har understreket at de selv plikter å påse at studieplanen følges til punkt og prikke, og at de selv må ta støyten for eventuelle forglemmelser og blemmer. For en som selv er relativt nyutdannet og fremdeles nokså ung (ignorer det høye hårfestet), har det vært merksnodig å erfare hvor retthaverske og obsternasige enkelte blir i møte med krav satt av andre.
De hevder sin suverene rett, samtidig som de protesterer høylytt mot enhver form for nyansering og kontekstualisering av måten de benytter seg av denne retten på. I interaksjoner med slike studenter ser jeg hvordan vår tids besittende individualisme («jeg vil ha, jeg vil ha») virker i praksis. Kontra dette fremherskende sentimentet må vi insistere på at frihet ikke gir mening uten ansvar, på så vel individuelt som institusjonelt nivå.
Ta oppgaven på alvor
Vi har få gjenlevende ritualer i det sekulære Norge. Der konfirmasjonen tidligere markerte overgangen til voksenlivet par excellence, er det nå immatrikuleringen som etter alle solemerker tjener denne funksjonen. Det er verdt å ta på alvor.
Ikke alt var bedre før, og det er ingen lengsel etter en vagt definert og tapt gullalder jeg skriver frem. Likevel må det sies: Overgangen fra skolesystemet til universitetet markerer også overgangen fra usikker ungdom til myndig voksen. Det skal være utfordrende, det skal tidvis smerte, du skal av og til gå på noen sviende nederlag. Modenhet er ikke kjennetegnet av øyeblikkelig suksess og umiddelbar tilfredsstillelse. Snarere er den et resultat av at man har prøvet, feilet og lært av det.
Så til nyslåtte studenter i alle aldre: tvi-tvi, sjekk (og husk) førstkommende innleveringsfrist. Såpass må du klare på egen hånd.
