Etableringen av Olavsfestdagene var et forsøk på å føre sammen tre tradisjoner knyttet til Olsokfeiringen. Det var «Olavsdagene», «Musikkfestdagene» og «Ringve internasjonale sommerkurs». Hver for seg har disse tre kulturarrangementer tatt vare på forskjellige linjer i Olavstradisjonen.
Ifølge introduksjonsbrosjyren som introduserte Olavsfestdagene i 1992, var hensikten at «Arven fra Olav den Hellige, pilegrimene og resten av vår kirkes historie og budskap, sammen med andre verdifulle kulturstrømmer skal prege Olavsfestdagene.»
Med tanke på dagens debatt må en spørre om denne programformulering reflekteres i det seneste program for det som nå heter Olavsfest. Det kan synes som om den opprinnelige vekt på «pilegrimene og vår kirkes historie og budskap» er tonet ned og fortrengt av en iver etter å møte tidsånden.
I et forsøk på å utfylle det overordnede motto for de opprinnelige Olavsdagene, har jeg gjort meg følgende refleksjoner:
Jeg vil trekke fram tre typer fra det store persongalleriet rundt Olav den hellige, som kan ha noe å si oss når vi drøfter innholdet i olavsfeiringen. Kanskje sier de også litt om rikdommen og spennvidden i den arven som vi er satt til å forvalte. Jeg tenker på skalden, merkesmannen og korsbæreren.
Skalden
I Olavssagaen, som i flere av de andre sagaene inntar skaldene en fornem plass. De stod kongens hjerte nær, og fikk mange gunstbevisninger. Kong Olav synes å ha hentet både trøst og tukt fra sine skalder. Med et moderne ord kunne vi kanskje si at skaldene var kongens ideologer. Det var de som minnet om de langsiktige politiske mål når kongen ble revet med av de kortsiktige dagsaktuelle problemer.
Olavsfest bør alltid formidle ærefrykt for vår historiske arv
Skaldene skapte adspredelse og løste opp en tung stemning. De var terapeuter. De var kongens betrodde menn, og visste hva som kunne lette en anstrengt situasjon. Men mange av dem satte også sin ære i å tale den usminkede sannhet som kunne få kongen til å gå i seg selv.
I Olavsfestdagene bør det alltid være et element av skaldskapet. Det bør være fri tale og modig tidsanalyse. Det bør være dikt og sang. Det bør være ord og drama som maler livet i all sin realisme. Og det bør være frigjørende kunstnerisk utfoldelse, som kan lette sinnet og gi adspredelse når det trengs.
Merkesmannen
Den andre skikkelsen jeg vil nevne fra Olavssagaens persongalleri, er merkesmannen. Per Sivle har i et dikt udødeliggjort Kong Olavs merkesmann på Stiklestad, Tord Foleson.
«Dei stod på Stiklestad: fylka til strid
den gamle og so den nye tid,
det som skulle falla og det som skulle stiga
det som skulle veksa og det som skulle siga.»
Tord Foleson som bar kongsmerket, blir i Sivles dikt på en måte personifiseringen av brytningen mellom det gamle og det nye. Sivle ser historien i spenningen mellom det som har utspilt sin rolle og det som vokser fram og stiger mot modning og fornyelse. Og Tord Folesons uvisnelige heder var at han like inn i døden sørget for at fornyelsens tegn ble stående. Da han fikk banesåret, støtte han stangen så hardt i bakken at merket stod oppreist selv om han falt i slaget. Og Sivles budskap er fortettet i to linjer i diktet:
«Og det er det store, og det er det glupe
at merket det stend, om mannen han stupe»
Og budskapet til vår tid er at idealer kan leve videre, selv om idealistene dør. Den som har noe å tro på, kan gi videre til andre en holdning full av mot og håp for fremtiden.
Olavsfest bør alltid formidle ærefrykt for vår historiske arv. De bør vise betydningen av lojalitet og offervilje, troskap og pålitelighet. Sannhet og rett, noe å tro på, noe å leve for, og om nødvendig noe å dø for, er merket som må bli stående igjen når festdagene er over. Det er den nye tid som skal vokse fram.
Korsbæreren
Men i Olavstradisjonens portrettgalleri finner vi også en tredje skikkelse, som hører med for at bildet skal bli komplett. Det er den person som jeg kaller korsbæreren. Det kunne være biskopen, som lyste velsignelsen og løftet korset over de trette krigerne, eller en anonym prest som leste messe på helligdagene eller foran en viktig begivenhet. Men det kunne også være en av skaldene som trosset den hedenske kvad-tradisjonen og lot ordene forme en undring over det nye i den kristne tro eller en lengsel etter det kristendommen bar bud om.
Olavsfest trenger fortsatt en sterk forankring i den kristne tro. Det er også i dag bruk for korsbærere, som kan gi troen ansikt og vekke håp hos en såret menneskehet.
