Einar Duenger Bøhn fremmer i sin artikkel i Aftenposten (18. juli) viktigheten av grensesetting som en form for kjærlighet. Han beskriver seg selv som en «lyttende diktator», som hører på barna, men til slutt setter klare grenser. Dette utfordrer den moderne trenden med «gentle parenting», som Bøhn sammenligner med å forhandle med terrorister.
Jeg støtter helhjertet at vi må snakke mer om temaet grensesetting. Barna våre trenger eksponering for både feminine og maskuline verdier. Mødre har nok til dels dominert foreldrerollen gjennom det vi i International Child Development Programme (ICDP) kaller «den emosjonelle dialogen». Barn kan med fordel eksponeres for mer maskuline tilnærminger også.
Å reflektere sammen
Historisk sett hadde «tradisjonelle foreldre» en autoritær tilnærming der barn skulle sees, men ikke høres og disiplineres. Man så barnet som et objekt og trodde på objektive kriterier for hva som var rett og gal oppdragelse. Dette vil vi ikke tilbake til. Vi kan heller ikke holde på å løfte pekefingeren over enhver foreldres tilsynelatende feil ved godterihyllen. Dette er utdatert og arrogant. Oppdragelse er en kunst. Det er altfor mange faktorer som skal til for at et nytt lite menneske skal finne ut hvem hun er, til at foreldre kan instrueres av utenforstående eller av apper. Derimot er det mer enn noen gang behov for at foreldrene får tid til å reflektere sammen og får kunnskap som de kan forvalte i sin familie. Barn er dessuten forskjellige.
Litt motstand i kjærlighet gir robusthet
Å regulere seg selv
Det er liten tvil om at dagens foreldre strever med den «regulerende dialogen». Vi har fokusert på det emosjonelle og er redde for å påføre barn «traumer» som forfølger dem resten av livet. «Tenk om min strenghet som mor slår kontra, og gjør at min sønn blir en notorisk rotekopp?» Vi forsøker å lære barna å regulere seg selv og vet at vi må forklare de grensene vi setter.
Men psykolog Zemir Popovac argumenterer i artikkelen «Frustrasjon som betingelse for vekst» at barn må få møte frustrasjon som en del av deres vekstprosess. Vi kan derfor med fordel sette ned foten noe mer, uten alltid å forklare og forhandle. Barn trenger ikke alltid være enige, og kanskje ikke alltid måtte forstå heller. Det kommer med utvikling. Litt motstand i kjærlighet gir robusthet til når voksenverdenens realiteter setter inn.
Medbestemmelse uten grenser
Kanskje er det vi foreldre som må regulere oss selv og lære å tåle at barna blir frustrerte. Som voksne vil vi helst bare «kose oss sammen». Også i dagens skolesystem har vi beveget oss for langt i retning av å gi barn medbestemmelse uten trygge grenser. Foreldre, lærere og skoleverket må balansere det å skape relasjon, forklare og regulere. Vi må kunne ta ansvar som voksne og tåle frustrasjon. Det er da barna bygger relasjonskompetanse som kan tåle livet.
