Jeg må ta meg selv på alvor for å kunne ta Gud på alvor, hvis ikke kan det åndelige livet bli en virkelighetsflukt. Det å ta steget ut av et aktivt menighetsliv har for meg vært sammenfallende med å komme nærmere virkeligheten og meg selv.
Svaret på selvutvikling handler ikke dermed om å kvitte seg med tro og åndelighet. Vi er alle på en unik reise i dette livet. Det gleder meg derfor å lese Erik Andreassens innlegg i Vårt Land 25.07.24, hvor han beskriver bønnens hensikt som «en genuin kontakt med virkeligheten slik den er og med vår egen kropp». For meg har det i stor grad vært motsatt. Det åndelige livet har tatt fokuset vekk fra min egen kropp og virkeligheten slik den oppleves gjennom sansene. Bibelske idealer og visjonære forestillinger om alt som skulle og burde vært annerledes tok mye plass. Gud var den som skulle fikse alt som var «feil».

På bekostning av autentisitet
For å sikre tilhørighet når vi vokser opp lærer vi å tilpasse oss. Vi merker fort hvilke sider av oss selv som kan tåles og aksepteres, og hvilke følelser og måter å være på som må undertrykkes og holdes tilbake. I ulik grad må noe av det autentiske gjemmes vekk for å sikre tilknytning, og overlevelse. Konsekvensen av dette blir at deler av vår personlighet utvikles som en strategi og en beskyttelse for å høre til, en adaptasjon til andres forventning, og ikke et sant uttrykk for hvem vi innerst inne er.
Jesus fremstår som en slik person, en som folk likte å være i nærheten av
En opplagt årsak til å ikke våge å rette blikket inn i oss selv er all den smerten som vi kan ane at ligger begravet her. Avvisningen vi alle har opplevd, i større eller mindre grad, gjør at vi bærer med oss vonde erfaringer som farger vårt selvbilde. Vi kan kjenne på både skam, skyld og selvforakt. Det er veldig naturlig og menneskelig å ville holde dette på avstand. Det å være travel, produktiv, flink, smilende og hjelpsom har vært noen av mine strategier. Kristen overgivelse og tjeneste kan også fungere som en del av en slik beskyttelse.
Å ta bolig i seg selv
Manglende kontakt med oss selv kan imidlertid redusere vår livsglede og begrense tilgangen til egne ressurser. I tillegg blir kontaktflaten mot andre mindre. Magnus Malm beskriver denne dynamikken på en glimrende måte i boken De stumme bildene: «Vil vi ikke bo i vårt indre hus fordi det er så stygt og trangt og fullt av skrap, har vi heller ikke noe sted å invitere andre.» Vi drives hele tiden på flukt, ønsker oss alltid et annet sted. Flere enn meg vil sikkert kunne kjenne igjen denne følelsen av uro og rastløshet, en mangel på en grunnleggende hvile i meg selv. Et dikt av Hans Børli, som har fulgt meg i mange år, griper direkte inn i denne utfordringen:
Ett er nødvendig – her i denne vår verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne.
Uten at jeg tar meg selv på alvor kan jeg heller ikke ta Gud på alvor
Møtet med meg selv og mitt eget mørke er helt avgjørende for å kunne legge av automatiske mønstre og kompenserende strategier som har festet seg til min personlighet i strevet etter å bli godtatt. Det er når vi våger dette vanskelige møtet at lampen kan skinne klarere og gudsbildet i oss kan fremtre med større tydelighet. Det er mennesker som er til stede i seg selv, med en ikke-dømmende holdning, som det er godt å være sammen med. Jesus fremstår som en slik person, en som folk likte å være i nærheten av. Når jeg er til stede i meg selv og aksepterer det som finnes i meg, kan jeg også være i kontakt med mennesker rundt meg og møte andre uten krav og forventning.
Veien hjemover
Kanskje det er oss selv vi dypest sett lengter etter? Vi trenger å ta imot oss selv og bli glad i oss selv, også de delene som ble skjøvet ut i kulden for å sikre vår tilhørighet. Dette har vært sentralt i min egen reise de siste årene: å øve selvmedfølelse, mykhet, vennlighet og kjærlighet til meg selv. Dette innebærer også en dyp erkjennelse av egne smertepunkt i livet, og mot til å gå inn i denne smerten. Det er gjennom smerten og lidelsen at vi finner tilbake til oss selv, til friheten og livet, hvilket har tydelige paralleller til Jesu død og oppstandelse.
De konkrete stegene på veien hjem vil kunne oppleves forskjellig fra person til person. Noe av det som har hjulpet meg i riktig retning har vært å kultivere pauser og øve på tilstedeværelse.
For å få avstand mellom meg selv og mine mønster trenger jeg pauser. Dypere ting i meg selv kan ikke fremtre dersom livet går for fort. Reisen innover trenger tid og plass. Det kan være korte øyeblikk der jeg trekker pusten dypt inn, retter oppmerksomheten mot det jeg kjenner i kroppen akkurat nå, når jeg sitter på bussen, det å bare se ut av vinduet i stedet for ned i telefonen etc. Pausene kan selvsagt med fordel strekke seg over lengre tidsrom, men det er allerede stor gevinst i å bruke de små øyeblikkene som livet naturlig byr på.
Vi trenger å komme hjem til oss selv, det eneste stedet hvor Gud virkelig kan møte oss
Ved hjelp av pausene kan jeg øve meg på å være i virkeligheten, og ikke bare i tanker og ideer om virkeligheten. Gjennom å rette oppmerksomheten mot kroppen og sansene kan jeg oppleve en tilstedeværelse her-og-nå. Jeg kan kjenne og erfare hva som skjer i meg når livet er akkurat som det er, jeg kan ta ansvar for egne reaksjoner og øve meg på å stoppe opp i mine automatiske mønster. På den måten kan livet bli rikere, dypere og større.
Avgjørende for gudsforholdet
Møtet med meg selv er en avgjørende forutsetning for å kunne ta godt vare på meg selv, og dessuten grunnleggende for gudsforholdet. Uten at jeg tar meg selv på alvor kan jeg heller ikke ta Gud på alvor. Da er det fort gjort at Gud blir en projeksjon av mine idealer, og møtet mellom mitt konstruerte selvbilde og mitt idealistiske gudsbilde blir lite livgivende og frigjørende. Gud risikerer å bli et substitutt for mitt eget jeg.
Jeg tror kirken trenger å fremsnakke menneskets følelser, behov og lengsler som mulige kontaktflater mot både virkeligheten, oss selv og mot Gud. Vi trenger å komme hjem til oss selv, det eneste stedet hvor Gud virkelig kan møte oss.