Når Gud er taus, men Siri svarer
Teknologien vil gjøre oss mindre menneskelige, mens bønnens hensikt er det motsatte: en genuin kontakt med virkeligheten slik den er og med vår egen kropp.
– Jeg minner meg selv om, med hele min kropp, at det ikke er mine tanker og kapasitet og energi som får verden til å spinne eller Guds rike til å vokse, skriver pastor Erik Andreassen.(Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien)
Noen ganger når man ber, skjer det noe så komisk eller overskridende at man bare må stoppe opp. Som da jeg på et ledermøte i kirka for mange år siden startet en bønn med «Kjære Erik». Det gikk et sekund før alle begynte å le, og jeg feide bort alle metatanker og behov for psykoanalyse med at det var litt mye å tenke på akkurat da, før jeg gjorde et nytt forsøk – denne gangen henvendt til Gud.
En daglig mini-hviledag
Noe annet skjedde nylig. Jeg lå rett ut i et kloster i Oslo og ba. Jeg hadde fått bruke et rom der på dagtid i en lengre permisjon. Jeg hadde oppdaget at det ikke var mye i klosteret jeg ikke kunne gjøre hjemme, men at det var mye hjemme jeg ikke kunne gjøre i klosteret. Det er kanskje dette som er poenget med klostre. Kanskje er det også noe av kirkens gull i årene som kommer – noe som er annerledes og avgrensende?
Bestill abonnement her
KJØP
