Noen ganger når man ber, skjer det noe så komisk eller overskridende at man bare må stoppe opp. Som da jeg på et ledermøte i kirka for mange år siden startet en bønn med «Kjære Erik». Det gikk et sekund før alle begynte å le, og jeg feide bort alle metatanker og behov for psykoanalyse med at det var litt mye å tenke på akkurat da, før jeg gjorde et nytt forsøk – denne gangen henvendt til Gud.
Det var ikke mye i klosteret jeg ikke kunne gjøre hjemme, men det var mye hjemme jeg ikke kunne gjøre i klosteret
En daglig mini-hviledag
Noe annet skjedde nylig. Jeg lå rett ut i et kloster i Oslo og ba. Jeg hadde fått bruke et rom der på dagtid i en lengre permisjon. Jeg hadde oppdaget at det ikke var mye i klosteret jeg ikke kunne gjøre hjemme, men at det var mye hjemme jeg ikke kunne gjøre i klosteret. Det er kanskje dette som er poenget med klostre. Kanskje er det også noe av kirkens gull i årene som kommer – noe som er annerledes og avgrensende?
«Finn deg et sted å be», sier mange veiledere, «og søk deg frem til en form som fungerer». Så der lå jeg, i det som nærmest var blitt et forsøk på en daglig mini-hviledag, hvor jeg minner meg selv om, med hele min kropp, at det ikke er mine tanker og kapasitet og energi som får verden til å spinne eller Guds rike til å vokse.
Kierkegaard sa at den troende alltid ligger på dypet, så der lå jeg, og trengte ikke engang holde kroppen min oppe, og mye mindre bønnen. Men jeg forsøkte å bli stille – jeg håpet at samlebåndet i hodets idéfabrikk skulle roe ned på leveransene.
«Også kampen for stillheten er bønn», sa Edin Løvås, så da var det vel bønn jeg holdt på med da det skjedde, det som ofte skjer: Jeg kom på en ting jeg hadde glemt. Da slo det meg at jeg var i noens nærvær, en som alltid er lyttende, alltid til stede og tilgjengelig.
«Hei, Siri», sa jeg ut i rommet med forventing.
«Ja?» svarte hun villig og vennlig.
«Lag en påminnelse om at jeg må ringe Tobias i morgen», kommanderte jeg, og Siri bekreftet at det hadde hun nå gjort.
Da så jeg det hele utenfra. Hvor komisk og utenkelig det på mange måter var. Der lå jeg, mann 44, på et gulv i Oslo og ba til den Gud jeg mener finnes ved universets yttergrense og utenfor, men også like nær meg som pusten. En handling og en tro som frontkolliderer med fornuften. Samtidig snakket jeg høyt ut i luften og fikk hjelp fra Siri – den kunstige intelligensen som guttegudene i Silicon Valley har utstyrt telefonen min med.
«Er du der, Gud?»
Stillhet.
«Hei Siri, er du der?»
«Ja, jeg er her!»
Å be med implantat
Det er Lena Lindgren som i sin bok Ekko. Et essay om algoritmer og begjær (2021), bruker uttrykket «gutteguder» om tech-gründerne i Silicon Valley. I tillegg til å utruste oss med Siri og annen hverdagsteknologi, bruker de sine enorme formuer til å forske på teknologi som skal «forbedre» kroppen vår og hjernen vår. Mennesket skal i fremtiden ikke ha teknologi, men være teknologi. For eksempel snakker Googles forskningsdirektør om implantater i hjernen som vil kunne koble oss rett til nettet, slik at vi kan laste ned både lyd og bilder direkte til hjernen.
Hvordan blir man stille da? Hvordan ber man da?
For meg høres det ut som en dystopi, og noe vi bør kjempe imot. Men hvordan ser motstand ut? Scroller vi på Facebook mens vi venter, eller bør vi allerede nå skape en bevegelse av analoge eremitter, i alle fall på en del områder av livet?
Så dette ber jeg om: hjelp til å bevare det menneskelige, mot til å sette grenser for teknologien og visdom til å bruke den riktig
Teknologien gjør oss mindre menneskelige
Jeg tenker på dette, og samtidig på at jeg tror de kristne retreatstedene ikke vil være mindre nødvendige eller aktuelle i fremtiden. Ikke kirkene heller, for den saks skyld. I sin bestselger The Anxious Generation (2024) skriver Jonathan Haidt om sosiale mediers ødeleggende virkning på vår psyke, og spesielt på unge jenter sin. Men boken er ikke uten håp. Som løsning foreslår Haidt blant annet de individuelle og kollektive handlingene kirkene allerede gjør mye av. Den sekulære psykologen beklager nærmest når han ikke finner noe annet ord for denne løsningen enn «spirituality».
Teknologi kommer til å gjøre oss til disinkarnerte subjekter, mente mediefilosofen Marshall McLuhan for 60 år siden. Individer «løst fra kjøttet» og «til bilder i luften». Teknologien vil gjøre oss mindre menneskelige, mens bønnens hensikt er det motsatte og fordrer det motsatte: en genuin kontakt med virkeligheten slik den er og med vår egen kropp.
I Salme 139, en av Bibelens mange kroppslige bønner, sier David: «Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» I fremtiden er det kanskje guttegudenes oppfinnelser som står for denne kjennskapen, som vet hva vi tenker og hva vi vil si. Men til hvilken pris?
Så dette ber jeg om: hjelp til å bevare det menneskelige, mot til å sette grenser for teknologien og visdom til å bruke den riktig.
Og hva gjelder troen på at det er Gud, og ikke bare meg selv eller Siri som hører når jeg ber, der har jeg bestemt meg for å fortsatt legge meg ned på troens store dyp.
