De fleste konversjoner vekker liten eller ingen debatt, i hvert fall så lenge den som bryter opp velger å ikke være alt for spesifikk om beveggrunnene for oppbruddet. I et intervju i avisen Dagen kom Ragnhild Aadland Høen i forbifarten til å nevne at hennes konversjon til Den katolske kirke, ikke bare handlet om henne selv, men også hennes barn og barnebarn.
Kirken hun var døpt inn i var blitt en utrygg plass til å oppdra barn og eventuelle barnebarn «til et liv i den kristne forsakelse og tro». Reaksjonene lot ikke vente på seg, indignasjonen var i enkelte kretser (i Den norske kirke) stor over at hun som informasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole kunne uttrykke seg slik.
Utilsiktet og poengtert illustrasjon
En konversjon som lå 16 år tilbake var altså i stand til å skape bølger i den kirken hun hadde forlatt. Sånn sett framstår det som noe av et paradoks at biskopen i Borg, Kari Mangrud Alvsvåg, sitt diffuse svar på hvilken rolle Den apostoliske trosbekjennelsen har som rettesnor for hva Den norske kirke tror, vakte langt færre reaksjoner enn Aadland Høens tydelige tale.
I denne sammenhengen framstår Borg-biskopens utspill som en utilsiktet og poengtert illustrasjon på hvorfor Aadland Høen mente å finne en tryggere havn for sine barn i Den katolske kirke. En biskoppelig og institusjonell vegring mot å si noe tydelig om hva som er kirkens tro av frykt for å skyve mennesker fra seg.
Utfordringen er at det finnes søkende mennesker som ikke nøyer seg med smuler så lenge det finnes andre sammenhenger hvor en kan styrke seg på skikkelig grovbrød. Mot en slik bakgrunn kan en konversjon til kirker og kirkesamfunn også ses på som et spørsmål som fortjener å bli møtt med andre tilsvar enn indignasjon og selvforsvar.
«Kom og se!»
For den som bærer på en lengt etter noe mer, kan en liberal protestantisk minimalisme framstå som nokså skrinn åndelig kost. Det kan bli lite å strekke seg etter, lite å vokse inn i, lite å oppdage, og lite med fellesskap. Martin Luthers sentrale spørsmål handlet om hvorvidt Gud var en nådig Gud. Hans kritikk av forholdet mellom gjerninger og fromhet ble et radikalt korrektiv til sentrale sider ved datidens teologi og kirke.
Nådens forrang brøt ned og gjorde en rekke med tidligere kirkelig foreskrevne handlinger overflødige, men den gjorde samtidig menneskers forutsetninger for å leve ut troens liv trangere. Det som tilførte reformasjonskirkene liv og vitalitet synes 500 år senere å ha ledet til det motsatte, mangel på vitalitet og liv. Fra å være en uuttømmelig kilde til nytenkning og vågemot, synes det som om nåden har ført til det motsatte, kirkelig stagnasjon og stillstand.
En lengsel etter dybde og forankring finnes fortsatt i det norske samfunnet
«Kom og se!», var utfordringen Filip gav Natanael da han lurte på hvem Jesus var. Inkarnasjonen, Jesu liv og kropp, viser konkret og kroppslig hva nåde er. I Jesus Kristus har nåden blitt menneske, og blitt erfart av mennesker som en kroppsliggjort størrelse. For også nåde handler om erfaringer som vokser fram av et kirkelig og sakramentalt fellesskap som gir nåden ansikt og kropp gjennom troens levde liv.
Kalt til å møte lengselen
Den grunnleggende utfordringen for Den norske kirke handler ikke først og fremst om et forholdsvis lite antall konversjoner, men at det finnes en åndelig lengsel og en sult blant mennesker som overskrider merkelappene konservativ eller liberal. Den dimensjonen i mange menneskers tilværelse er kirken kalt til å møte. En lengsel etter dybde og forankring finnes fortsatt i det norske samfunnet. Et håp om en større sammenheng bakenfor alt fragmentert og delt, bor i mange. Dragningen mot et liv gjort levende av troen på Kristus ligger der som en kraftig, men ofte oversett understrøm.
«Legg ut på dypet», var utfordringen apostelen Peter fikk av Jesus etter en natts arbeid som ikke hadde gitt annet enn tomme fiskegarn. Konversjoner handler i mange henseende om tørst, tørst etter mer liv, en lengt etter større fylde og en videre sammenheng. De er uttrykk for et oppbrudd fra noe tilsynelatende lite, til noe større. Men konversjoner handler også om den enes kall til oppbrudd og den andres kall til å bli værende. Troens kilder er verken uttømt eller oppdaget en gang for alle. Både den som går og den som blir værende, er når alt kommer til alt forenet i et felles kall til å søke dypere.
